Nye takter

En anelse rødt fra St. Vincent

Kjønnslek og gitarer la grunnlag for en solid konsert med St. Vincent.

Bilde 1 av 6

5

KONSERT

St. Vincent

Øyafestivalen, fredag

Øyas Sirkus-scene er ikke konstruert for artister av St. Vincents kaliber. Riktignok har hun et show som krever et innendørs mørke, men lyden av hennes finstemte men flerrende gitarer kastes veggimellom i det store og luftige lokalet. Likevel ble det en konsert for minnebøkene, ikke minst fordi St. Vincent er like mye en visuell kunstner som hun er en musiker som med gitaren som katalysator forener uortodokse subsjangre innen rocken og popen til noe som er hennes helt eget. I forlengelsen av dette kreerer hun en visuell ramme som både avslører inspirasjonskilder og tematiske ringvirkninger av tekstene.

Les også: Øyafestivalens bredeste glis

Fire skikkelser på stram linje, bak dem pøser videokanonen ut bilder og filmsnutter av St. Vincent selv og av kvinnelige arketyper som apropos til sangenes innhold. Selv står hun helt ytterst til høyre for publikum og lar gitaren og vokalen styre et show like skarpskårent stilrent som det er høyenergisk og rått, tuftet på ideer fra kunstrocken og band som David Byrnes Talking Heads, noe som slett ikke er tilfeldig siden Byrne og St. Vincent for noen år siden utga fellesalbumet «Love This Giant». Som sine mentorer gjør heller ikke St. Vincent tingene halvveis, og med årets turné speiler hun sistealbumet «Masseduction»s sanger om identitet, kjønn og sex med en scenisk utforming som bygger opp under tematikken. Det er like utsøkt som det er outrert. Selv er hun kledd, eller bortimot avkledd, i knall rødt, og beveger seg knapt bort fra plassen sin. Ved siden av henne bassist og indielegende Toko Yasuda, som til forskjell fra keyboardist Daniel Mintseris og trommis Matt Johnson ikke har måttet miste ansikt. Gutta bærer tøymasker og understreker i så måte kjønnsaspektet som på alle vis gjennomsyrer konserten. St. Vincent synger for de som ikke hører hjemme noe sted, outsiderne like mye som de som definerer seg inn i gitte kategorier. Det androgyne i showets kjølige tilnærmelse til følelsene som bobler under overflaten hyller så til slutt kjærligheten i alle dens aspekter.

Les også: Gamle sanger om og om igjen

St. Vincent bytter gitarer i ett sett, men lar dem uansett skrikende fargeglans snakke for seg med en råskap som imponerer. Låtene hennes, som «Los Ageless» og «Slow Dance», er fengende og lettantennelige, men når musikken virkelig har kanter og doble bunner er det på grunn av hennes gitarspill, like kompromissløst som showet i seg selv. I lengden er det likevel ikke musiken, men showets utforming som bidrar til dødpunkter. Det kjølige i hvordan de står på scenen som saltstøtter, attpåtil dels ansiktsløse, føles fort distansert og fremmedartet, og det er først helt på slutten når St. Vincent hyller byen «New York» at hun velger å frigjøre seg fra det bindende konseptet. Nå lar hun gitar være gitar, går nesten ned til publikum og improviserer over Norge og Oslo før hun gjør en gripende versjon av en av hennes fineste sanger. Med det løfter også taket seg i Sirkus på en måte det knapt nok har gjort under konserten tidligere. Kanskje burde hun dyrket denne «løssluppenheten» mer underveis, samtidig er det nettopp kompromissløsheten i showets kunstneriske oppbygning som gjør St. Vincents konsert på Øya til en mektig opplevelse. Og som gjør henne til noe helt for seg selv.

Mer fra Dagsavisen