6
KONSERT
Steamdome
Øyafestivalen, fredag
Det skal vanskelig la seg gjøre å finne et mer perfekt festivalband enn Ola Kvernbergs Steamdome, særlig når hovedmannen selv koser seg så glugg i hjel på scenen at hele sletta smiler og vugger og svaier til de drivende rytmene, smittet av ren rytmisk feber. Limt til fela eller gitaren er Kvernberg ikke minst storbandlederen som i liveformat lar de små detaljene få lov til å vokse seg store mens han tillater bandets egen iboende progresjon å styre retningen innenfor de lange låtenes stramme rammer. Ikke nødvendigvis i form av ren improvisasjon, snarere en tolkning av musikken og bandet som en levende organisme i seg selv.
Les også: Alt om Øya 2018
Kvernberg har et bein i folkemusikken, med fela som hovedinstrument, men i hans nye hjertebarn av et band - født på Moldejazz for to år siden da han var såkalt Artist in Residence - er det like mye electronica- og filmmusikk som ligger til grunn for inspirasjonen. Det hele er iblandet noe western, litt jazz fra de åpne klassene og ikke minst gyllen progrock. I dette skapes musikkens høyenergiske puls. Bandet teller vanligvis tre trommeslagere, forsterket med perkusjon (Hans Hulbækmo, Olaf Olsen, Erik Nylander og Martin Windstad), samt Nikolai Hængsle Eilertsen på bass, Øyvind Blomstrøm på gitar og Daniel Formo på orgel i tillegg til Kvernberg selv som fra flanken trakterer tre feler og det meste annet han har stablet opp foran seg. Og det er han som sørger for at Steamdome blir nettopp det navnet tilsier, et lokomotiv som straks det settes i bevegelse peser damp i et suggererende, nesten manisk tempo gjennom en ventil av gromlyd. Kvernberg selv kan minne om en 50-tallscrooner der han står med gitaren lett henslengt og retter på brillene innimellom slagene, men han ytrer kun et takk mot slutten av konserten, og bak uskyldsgliset ligger et trøkk som få andre kan stille opp med. Han spiller så det ryker av strengene, uansett hva de er festet til, og han tråkker seg gjennom et imponerende pedalrack, pusler på plass diverse tangenter og lar rett som det er gitaren bli bandets hovedinstrument slik fela er det mesteparten av tiden. Det hele er intuitivt, løssluppent og underholdende, et instrumentalløp i retning pur perfeksjon under vennlig, men bestemt ledelse. Tempovariasjonene er kompromissløse, sammensetningen av låter like så, uten at det på noe tidspunkt låter kalkulert.
Les også: Rockestorm i frisk bris
Steamdome på plate er velprodusert og rått, live er bandet først og fremst et drønn av virtuositet, en enda råere trykkoker som lever sitt eget liv under Kvernbergs uttrykksfulle spill enten det er fela han har for hånden eller noe annet, gjerne med et høylytt rop til «lagkameratene» når han synes det fungerer som best. Når musikere er håndplukket blant Norges fremste har han ingen problemer med å la sin egen spilleglede smitte over ikke bare i musikken, men også på et band som lyder hans minste glis og som får plass til å skinne under hans domene. Bedre blir det ikke.
