Stor stemme, for stor lyd

4

KONSERT

Gundelach

Øyafestivalen

Noen tusen mennesker har valgt å avslutte den første kvelden på Øyafestivalen med Kai Gundelach på den overbygde Sirkus-scenen, mens Arctic Monkeys rocker på hovedscenen. Fortsatt er det bare to år siden han var ung og lovende på Bylarm.

Konserten begynner med massivt drønnende kaskader av synther. Vi skimter fire mann bak der i sceneriggen, tre av dem på tangenter. Gundelach kommer på scenen, trer på seg gitaren og  begynner å synge med sin så krevende falsett at den ikke sitter ordentlig i det store lydbildet med en gang.

I «Control» er stemningen roet ned til med jordnær r&b-aktig pop, og den store stemmen kommer mer til sin rett. Gundelach henter tidlig inn Ary for å synge med i de to duettene de har gitt ut sammen. Først dansevennlige «Games», etterpå den atmosfæriske, vakre balladen «Past The Building» der stemmene igjen forsvinner litt i den massive lyden.

Alt faller bedre på plass i den streiteste poplåten «Duck Hunting» . Den beste mottakelsen fra publikum er forbeholdt gjennombruddslåten «Spiders» fra 2016, som fortsatt høres ut som et litye stykke magi.

Den enda vakrere balladen «Slo Rock» kunne vært en passelig punktum for en fin konsert, på samme måte som det avslutter det lovpriste debualbumet "Baltus".  Men Gundelach slutter med en versjon av Jimmy Webbs «The Moon’s A Harsh Mistress» . Det er omtrent det dristigste som det går an å gjøre, men han har stemmen til slippe unna med det. Han setter seg følsomt ned foran på scenekanten, og så dundrer bandet løs bak ham igjen.

Store lydflater kan være vel og bra, men som en som har en så stor og nyansert stemme som Gunndelach, så er det en fordel at den slipper å kjempe mot omgivelsene. Det ligger kanskje bare i miksen.  Storheten i dette er likevel til å ta og føle på.