Bilde 1 av 3
Nye takter

Amerikanske tilstander

Neste uke er Ry Cooder på Notodden Bluesfestival. En legende i sin egen tid, en mann som fortsatt lager store album 50 år etter startetn.

Ry Cooder har vært en forgrunnsfigur i den mest erkeamerikanske musikken i snart 50 år. I likhet med mange andre fra sin generasjon har han fått et oppsving på sine eldre dager, med en jevn strøm av nye sanger som både tar vare på hans store fortid, og forholder seg til verden i dag med skarpe observasjoner av tingenes tilstand. Dette skrev vi da han ga ut albumet «Prodigal Son» i vår, der Cooder igjen viste hvordan gamle sanger blir som nye, når greiene skjerpes igjen. Når Ry Cooder nå igjen kommer til Norge er det første gang som soloartist siden 1988. I 1992 var han på Kalvøya med den kortvarige supergruppa Little Village, med Nick Lowe, John Hiatt og Jim Keltner.

Ry Cooder fikk en ilddåp som gitarist. Som 20-åring i 1967 spilte han på Captain Beefhearts debutalbum «Safe As Milk». Men etter en bisarr opptreden av kapteinen på Monterey-festivalen den sommeren, ble Cooder så skremt at han gikk videre ut i verden.

Cooder ble en ettertraktet studiomusiker for å tenne den ekstra gnisten med slidegitaren sin. Han spilte fort på et par sentrale album med Rolling Stones, og på Mick Jaggers fenomenale solosingel «Memo From Turner» (fra filmen «Performance») er det Cooders slidegitar som driver sangen framover. Han spilte også slidegitar i en toppet utgave av «Crazy Horse» på deres første album, inkludert udødelige «I Don’t Want To Talk About it».

Alle musikkinteresserte i Norge på 70-tallet hadde hørt Ry Cooder. For det var han som spilte kjenningsmelodien til «Pop Spesial», Sigbjørn Nedland og Ivar Dyrhaugs ukentlige radioprogram for nye plater. Omtrent det eneste som var av musikk på norsk radio den gangen. «Available Space» het låten, fra solodebuten fra 1970. Husker jeg ikke helt feil spilte de to gjerne mange andre av Ry Cooders album også. De kom jevnlig på 70-tallet. «Into The Purple Valley», «Boomer’s Story», «Paradise And Lunch», «Chicken Skin Music», alle med den samme fingerspissfølelsen for amerikansk musikk. Og etter hvert mye annen musikk også.

Det ligger en politisk skjønnhet i at den mest erkeamerikanske musikeren av alle ble en sterk ambassadør for musikk fra omverdenen også. Aller mest kjent er Cooders rolle i lanseringen av cubanske Buena Vista Social Club. Cooder dro til Cuba, det ble film (av Wim Wenders) og filmen fikk Grammy-pris i et land som ellers formelt boikottet Cuba. Buena Vista Social Club ble et fenomenet, som bl.a. samlet 8.000 mennesker på Romsdalsmuseet i Molde. Uten Cooder, men de klarte seg godt likevel. Andre slike samarbeid er «A Meeting By The River», med indiske Vishwa Mohan Bhatt i 1993 (Grammy for beste album med «world music»), «Talking Timuktu» med Ali Farka Toure i 1994 (Grammy for beste «world music» igjen), og «Mambo Sinuendo» med cubanske Manuel Galban i 2003 (Grammy for beste instrumentalalbum). «San Patricio» med The Chieftains (2010) var et konseptalbum om irske immigranter som deserterte fra den amerikanske hæren for å slåss på mexicansk side under krigen mellom de to landene i 1846.

Cooder stemningsmettede toner har også vært perfekt som filmmusikk. Denne delen av virksomheten toppet seg i 1985 med «Paris, Texas», der musikken til Cooder er lydsporet til Wim Wenders’ egen drøm om Amerika, med Harry Dean Stanton i hovedrollen. Cooder baserte tonene på sin egen tolkning av Blind Willie Johnsons bluesstandard «Dark Was the Night Cold Was The Ground», som han allerede hadde spilt inn på sitt første album. For filmen "The Border"  (1982) med Jack Nicholson, et drama fra fra grensen melom USA og Mexico, kom sangen «Across The Borderline». En moderne folkesang Cooder skrev med Jim Dickinson og John Hiatt, og som senere sunget av Bob Dylan, Bruce Springsteen, Willie Nelson og en lang rekke andre – og på norsk som «Landet imot nord» av Odd Nordstoga og Ingebjørg Bratland. Sistnevnte til inntekt for Flyktninghjelpen, siden temaet i sangen dessverre har en evig aktualitet..

Det nye århundret brakte en «California-trilogi» av album fra Ry Cooder. «Chavez Ravine» (2005) var et musikalsk minne om et gammelt mexicansk område i Los Angeles som ble jevnet med jorda. «My Name Is Buddy» (2007) tok form av folkesangene fra de harde 30-årene. «I, Flathead» ble ei plate med låter av Kash Buk and The Klowns, en gammel countrysanger og racerbilkjører Cooder hadde funnet opp selv.

Cooder mante fram tidsbilder av Amerika midt i forrige århundre, med rockabilly, kommunistfrykt, country, bikkjeslagsmål, texmex, rasemotsetninger, western swing og freakshows. Et imponerende kulturhistorisk arbeid. Med dette hadde Cooder egentlig tenkt å trekke seg tilbake som plateartist. Men tidene skiftet, og det var fortsatt nødvendig å synge ut.

Ry Cooder begynte sin platekarriere med å synge gamle folkesanger, gjerne av Woody Guthrie, Leadbelly og Robert Johnson. Sanger som fortalte om harde tider, utført med en glød og innlevelse som gjorde prøvelsene lettere å bære. «Pull Up Some Dust And Sit Down» (2011) gikk tilbake til denne formen, men Cooder hadde nå laget alle sangene selv. De handlet om våre dager, på godt og vondt. Å oppdatere gamle uttrykksformer på denne måten kan fort få sangene til å høres ut som anakronismer, men Cooder er en mester i tradisjonsmusikk, og gjorde dette helt uproblematisk. Albumet sluttet med den fromme bønnen «No Hard Feelings», som forsiktig ber overmakten om å spare litt av landet før de gir seg: «This land should have been our land/You took it for your land», synger Ry Cooder. Woody Guthrie ville sannsynligvis stemt i.

Election Special ble laget foran det amerikanske presidentvalget i 2012. Cooder levnet ingen tvil hvem han ikke skulle stemme på. Han tok konsekvensene av at den amerikanske bluesen, og folkesangene han bygger musikken sin på, springer ut av en klar sosial sammenheng. Som har sunget fram verdier han vil fortsette å slåss for i et valgår, 100 år etter at Woody Guthrie ble født. Cooder sang ut mot den republikanske presidentkandidaten Mitt Romney og hans støttespillere i «kirken for den neste dollar», og ba dem holde deres skitne fingre fra grunnloven, stemmeretten, fagforeningene og alt som hører med. «Cold Cold Blues» forsøkte å beskrive hvordan det var å være Barack Obama og gå rundt i Det hvite hus og føle at både Tea Party-bevegelsen og Høyesterett var ute etter ham, for å «resegregere» presidentboligen, og be ham om å gå inn kjøkkendøra. Aksjonslysten gikk nok litt ut over den musikalske oppfinnsomheten, men innlevelsen var det ingen ting å si på. Og Obama ble gjenvalgt.

Årets «Prodigal Son» bærer preg av at det igjen er hardere tider i amerikansk politikk. For å få fram budskapet framfører Cooder gammel blues, country og spirituals, og noen egne nye sanger som passer veldig godt inn i denne stemningen. Det er ingen tvil om hvorfor Cooder trekker fram igjen Blind Willie Johnsons snart 100 år gamle «Everybody Ought To Treat A Stranger Right» i våre dager. Hard musikk for harde tider. Spesielt er «Jesus And Woody» rørende – en sang der Jesus kaller Woody Guthrie til seg ved den himmelske tronen, og ber ham synge litt for : «So sing me a song/about this land is your land/and fascists bound to lose» ber Jesus, og minner om at han i sitt eget liv satte mer pris på syndere enn fascister. «Now they’re starting up their engine of hate/don’t it make you feel lonesome and blue/yes I was a dreamer, Mr. Guthrie, and you were a dreamer too». Mannen som en gang lagde «chicken skin music» framkaller gåsehud igjen.

En liten fotnote til slutt: På sitt første album framførte Ry Cooder en versjon av Blind Alfred Reeds «How Can A Poor Man Stand Such Times And Live». Det første verset handler om et legebesøk som tar knekken på økonomien. Finn Kalvik lagde en respektfull gjendiktning av denne noen år etter, med når det samme meningsinnholdet ble framført på norsk, som «Ska’ru leva i da’ så må ‘ru væra miljonær», så har det ikke den samme relevansen i forhold til det norske helsevesenet. Sånt skal vi tenke takknemlig over når vi hører noen av de mest erkeamerikanske problemstillingene i sangene til Ry Cooder. Andre sanger er skremmende aktuelle, også i dagens Norge.

Mer fra: Nye takter