Tre utsolgte konserter på Sentrum Scene, for andre gang på under to år, det er over 10.000 mennesker til sammen, mer enn nok til å fylle Oslo Spektrum om det hadde vært om å gjøre. Bortsett fra at vi ikke skal se bort fra at det finnes enkelte mennesker som har vært, og skal på, flere av disse konsertene. King Crimson har dedikerte fans, men det er utvilsomt mange av dem også.Selv om gruppa ikke gjør noe som helt for å påkale oppmerksomhet utenfor konsertscenene. Snarere tvert imot.
Dette er altså et band som aldri har hatt hits, som bare så vidt var innom den norske albumlista i 1982 med «Beat», og som i lange perioder siden starten for 50 år siden har vært helt fraværende. Et band som ikke har sine gamle album tilgjengelige på nymotens strømmetjenester, men lar dem forbli tilgjengelige på vinyl. Det er en aura av utilgjengelighet rundt King Crimson. I det ukentlige arbeidet med denne spalten er det sjelden det har vært så vanskelig å finne gangbare gamle bilder av artister som har vært med i snart 50 år. La bare ikke alt dette komme i veien for opplevelsen av musikken deres.
Å lese rockhistoriske gjennomganger av historien til King Crimson kan være slitsomt. Det ender ofte med endeløse oppramsinger av medlemmer som har kommet og gått. Vi skal likevel gjøre et forsøk på en kortfattet å fortelle litt om den lange, rare historien om gruppa. Er det jazzrock? Progrock? Er det i det hele tatt kongelig? King Crimson lar seg ikke så lett beskrive, bortsett fra at de fleste som tar sjansen på å høre etter har latt seg imponere.
King Crimson begynte som ei gruppe rundt gitaristen Robert Fripp, med Ian McDonald på tangenter og fløyter, brødrene Michael og Peter Giles på trommer og bass, og poeten Pete Sinfield. Ingen kunne synge, så de fikk med Greg Lake også, og siden han spilte bass sluttet Peter Giles.
Robert Fripp, stilsikker engelsk eleganse siden 1969. FOTO: ISLAND RECORDS
King Crimson fikk være et av oppvarmingsgruppene på den sagnomsuste konserten til Rolling Stones i Hyde Park sommeren 1969, der de nesten uten sceneerfaring sto på scenen foran en kvart million mennesker. Eller var det en halv million? Det går ikke an å si med gratiskonserter. Men et opptak fra denne dagen er bevart. De blir introdusert som «ei gruppe som kommer til å nå langt», og lever lett opp til dette der begynner med låten som forblir gruppas mest kjente stund: Metal-prototypen «21st Century Schizoid Man». Senere gitt ut i en rekke coverversjoner, og dessuten samplet med god effekt i Kanye Wests «Power».
Gruppa følger på med senere klassiske låter som «In The Court Of The Crimson King» og «Epitaph», flere dystopiske sanger som understreket av hippietida var over, men som likevel var uendelig vakre til tross for det mørke innholdet. Debutalbumet «In The Court Of The Crimson King» kom den påfølgende høsten, den nøt godt av oppstusset etter Hyde Park, men dette er et album som hadde vakt oppsikt uansett. En klassiker i progrocken, med lange låter, mange taktskifter, tung mellotron, rare tekster, forunderlig og likevel fengende så det holder.
Oppfølgeren «In The Wake Of Poseidon» gjentok formelen, men høres mest ut som nettopp en gjentakelse. Greg Lake sluttet, og tok med seg de mest smektende, iørefallende tonene sine videre til Emerson, Lake And Palmer. Robert Fripp var uansett gruppas kraftsenter, og tok gruppa umiddelbart videre, framover i alle retninger. Jeg må bare nevne at Pete Sinfield også forsvant, men senere ble poplyriker, og blant annet skrev en rekke av tekstene til gruppa Buck’s Fizz. Lengre fra King Crimson går det ikke an å komme. Eller, rette sagt, lengre fra ryktet til King Crimson går det ikke an å komme. For de er langt lettere å lytte til enn mange tror.
Det er her vi gjør best i slutte å fortelle om endrede besetninger og subtile stilskifter fra gang til gang. Jeg skal ikke engang late som jeg har den store oversikten. King Crimson har riktignok bare gitt ut 13 studioalbum, men nesten dobbelt så mange konsertopptak. Det er her allmennheten kan finne en introduksjon til gruppa slik de låter i dag, i alt sitt mangfold, siden strømmetjenestene faktisk har tre livealbum fra de tre foregående årene, hvert av dem med spilletid på mellom to og en halv og tre timer, som går gjennom 50 års King Crimson-historie slik den høres ut på scenen i dag.
Første gang King Crimson ble oppløst var i 1974. Robert Fripp brukte årene som fulgte på noe Wikipedia beskriver som «mindre prosjekter», som å spille gitar på de tre første albumene til Peter Gabriel – og ikke minst et par med David Bowie også. I en scene fra dokumentarfilmen «Five Years» forteller Brian Eno om da han og David Bowie hadde malt seg inn i et hjørne før innspillingen av «Heroes». Eno hadde en løsning: – La oss ringe Fripp, og se hva han kan få til. Resultater er velkjent, og utvalgte kvelder står også «Heroes» på settlista til King Crimson.
Som før nevnt på disse sidene: Til tross for sin kompromissløse forvalting av gruppas musikk er Robert Fripp ingen utilnærmelig kødd. I 1988 var han for eksempel gitarlærer i ei uke på Aurland kommunale musikkskole i Sogn. Han er svært aktiv på gruppas eget nettsted, akkurat nå med leseverdige rapporter fra veien fram mot Norge. Når Fripp er streng er det på musikkens premisser. Forsøk for eksempel ikke å filme med mobiltelefonen når man er «in the court of the crimson king». Å følge med på fotballkamper samtidig er helt ute!
