Engelskmann med jamaicaner

LONDON (Dagsavisen): Cher & David Bowie, Elton John & Eminem, Nick Cave & Kylie Minogue og Sylvester Stallone & Dolly Parton. Historien har gitt oss en mengde merkelige superduoer, bestående av mer eller mindre umake par. Et av de mer overraskende parene ble offentliggjort i februar i år, da en samlet musikkverden sperret opp øynene ved nyheten om at Sting og Shaggy hadde slått seg sammen.

På toppen

Britiske Gordon Sumner, bedre kjent som Sting, og med en lang karriere både med The Police og sitt eget enormt populære solomateriale, er med sin fengende og radiovennlige poprock og låter som «Englishman in New York» og «Fields Of Gold» en av de siste fire tiårs største mannlige artister. Jamaicanske Shaggy på sin side har holdt det gående siden 90-tallets «Boombastic», og har siden den gang holdt seg på toppen av listene med sin frekke reggaeinspirerte musikk.

At de to verdenene skulle møtes og fungere musikalsk er ikke umiddelbart lett å se, til tross for at Sting tidligere har flørtet med reggae i musikken sin, og også bodd på Jamaica i en periode. Men da Shaggy var i studio for å spille inn nytt album og Sting gjennom felles kjente fikk tilbud om å hjelpe til på singelen «Love Won’t Wait», var han ikke vanskelig å be. Resultatet ble ikke bare en singel, men et helt album, «44/876», som nylig ble sluppet til stor forundring blant kritikere og fans.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Stor forvirring

At mange ble forvirret av den nye duoen, morer begge to stort der de sitter i en gedigen suite på et av Londons mer fasjonable hoteller en glovarm vårdag. – Noe av det aller viktigste i musikk er overraskelse, forteller Sting, som mener at det merkeligste hadde vært om folk overhodet IKKE hadde blitt overrasket. For, om de skal være ærlige, var de også selv temmelig himmelfalne over det hele. De ble overrasket over hvor bra stemmene deres passet sammen, at de hadde samme syn på verden, og at de trivdes så godt i hverandres selskap.

Fniser høyt

For de to erfarne og godt voksne artistene kommer nesten merkverdig godt overens til tross for sine vidt forskjellige personligheter. Sortkledde Sting sitter rolig og nonchalant bakoverlent, mens Shaggy, full av gullkjeder og brun skinnjakke gestikulerer og lener seg framover hver gang han prater. De spøker godlynt med og om hverandre, og fniser høyt av hverandres og egne vitser. Det er som å se to barndomskompiser som nærmest snakker et hemmelig språk seg imellom, som resten av verden ikke får ta del i.

– Det rare er jo at vi er alfahanner begge to, mener Sting og lener seg tilbake i sofaen.

– Men, vi er alfahanner uten noe å bevise. Spesielt overfor hverandre. Vi har begge lang fartstid og respekterer den andres meninger. Begge har ting å lære og å lære bort. Det har vært en bratt læringskurve, men vi har kost oss. Og forhåpentligvis skinner vennskapet igjennom på plata.

Les Dagsavisens anmeldelse av Shaggy og Sting: Godt reggaemøte  (Dagsavisen+)

Tar stor plass

– Det her er jo egentlig Sting sitt album, påstår Shaggy, til tross for at det var hans egen låt som startet det hele. Én låt ble til to låter, som ble til tre, og fire, og til slutt var det bare å innse at det var et helt album de hadde i hendene. – Men siden vi har laget halve plata hver, så trenger vi også bare å bære halve byrden av jobben. Sånn som med intervjuer, ler Sting og peker på Shaggy, – jeg er heldig om jeg får halve intervjuet, fordi han der tar så stor plass!

«44/876», oppkalt etter retningsnumrene til England og Jamaica, er en politisk sommerplate med karibiske innflytelser, dansbare rytmer, og låter om sol, kjærlighet og håp.

– Hele albumet handler om å lengte etter lysere tider, forteller Sting. – «Waiting For The Break Of Day», «Morning Is Coming» … noe må endres. Vi lever i mørke tider politisk, og det er det gjennomgående temaet på plata Vi synger om mørke politiske ting, men med en underliggende følelse av håp. Ting kan forandre seg. Det kan bli bedre. Vi er alle sammen nødt til å smile, og å jobbe for forandring.

Kjærlighetsbrev

En av låtene på plata heter «Dreaming In America». Til tross for de mørke tidene vi lever i, er Sting overbevist om at den amerikanske drømmen fortsatt lever. Men den er under trussel på grunn av det politiske klimaet og administrasjonen, og vil dø om den ikke beskyttes. – Selv om Amerika ikke er perfekt på noen måte, er ideen om Amerika en som hele verden kjenner til og lengter etter. Alle ser til USA for lederskap, men akkurat nå er det ingen leder der å lene seg på. Han sukker oppgitt og rister på hodet, – Det er derfor vi ville skrive et kjærlighetsbrev til det Amerika som tiltrakk oss i utgangspunktet. Musikken, filmene, litteraturen, kunsten og kulturen, ikke Trump. Shaggy og jeg bor jo i USA, vi er immigranter begge to.

Saken fortsetter under bildet.

Shaggy og Sting på scenen sammen under en konsert i USA for to uker siden. Foto: Nicholas Hunt/AP/NTB scanpix

Bordtennis

Det var aldri planen at albumet skulle bli politisk, og Sting mener bestemt at underbevisstheten tok seg av tematikken. Først når man er ferdig ser det fulle og hele bildet skjønner man at det har fått et gjennomgående tema. Låtskrivingen i seg selv omtaler de som kompetitiv, nærmest som bordtennis. De slo ideer fram og tilbake og lo seg gjennom det meste av innspillingen.

– Normalt er skriveprosessen min veldig privat, smiler Sting, – jeg sitter hjemme alene i mørket og spiller det ikke for noen før det er perfekt. Mens han her …

Sting gestikulerer mot en glisende Shaggy.

– Han skriver på en mye mer spontan måte, og er verken flau eller sjenert over å teste ting for folk.

Ut av komfortsonen

Shaggy klarte etter hvert å få Sting til å tre ut av sin komfortsone og å få ham til å skrive mer spontant og mindre privat og «engelsk». – Hva lærte du av meg? spør Sting med et blikk mot Shaggy. – Ingenting, parerer Shaggy tørt, og Sting flirer høyt. Jamaicaneren må likevel innrømme at Sting har hatt en viss innflytelse på musikken hans. Han skriver en låt på sin sedvanlige måte, og så kommer Sting inn med nye tanker og andre metoder og gjør om hele låten. – Han er allergisk mot å kjede seg, sier Shaggy og forklarer.

– Han klarer ikke å la hver del av en låt vare mer enn fire-fem takter før han vil gjøre noe helt annet, og jeg må prøve å henge med i svingene og å følge etter. Det gjør låtene veldig spennende. Jeg kommer aldri til å skrive låter på samme måte som jeg gjorde før jeg møtte ham.

Han forklarer at han i tillegg knapt nok så på seg selv som en sanger før han møtte Sting. Det var han som utfordret Shaggy til å prøve nye ting vokalmessig sett, gjerne via omvendt psykologi, og som fikk Shaggy til å oppdage helt nye sider ved stemmen sin. – Jeg har muligens skapt et monster, myser Sting. – Absolutt, nikker Shaggy. – Jeg skal synge på alle de gamle låtene dine også nå. «Every Breath You Take»- reutgivelse blir neste skritt! Med urpremiere live i Norge.

I alle fall, de to framfører naturlig nok materiale fra sitt felles album på konsertene sine, men også gamle favoritter de laget hver for seg, fra «Roxanne» og «Message In A Bottle» til «Boombastic» og «It Wasn’t Me».

Spiller på Kongsberg Jazzfestival 5. juli.