Den alminnelige oppfatningen av Nico er enkel: Hun sang noen få sanger med Velvet Underground, og 20 år etter døde hun. Nico er en av populærmusikkens absolutt største kulthelter. Så utilnærmelig at begrepet popmusikk, i betydningen populær, mister litt av meningen. Hvis Velvet Underground har blitt symbolet på avantgardistisk popkultur, så tok Nico det et skritt videre.
Når jeg noen ganger merker at jeg kommer til kort på disse sidene pleier jeg å ty til «Dr. Munks Popleksikon», av Ragnar Hovland. Der Dr. Munk kommer med sitt personlige syn på pophistorien. «Nico levde tydeleg i sin heilt spesielle verden, der haustvinden bles gjennom nakne tre, med mørke slott i bakgrunnen, der døden herska absolutt og der ein kvar kjærleik var umuleg», står det så fint der.
Les også:Patti Smith hyller Nico
Nico het egentlig Christa Päffgen. Hun ble født i Köln i 1938. Det første bildet i filmen «Nico, 1988» er at hun som barn står sammen med moren et sted langt ute på bygda, spør om hva lysene i det fjerne er, og blir fortalt at det er Berlin som brenner. Kutt til 1986, der filmen egentlig begynner, og Nico er i radiostudio for et intervju som går den veien det som oftest gikk. Med en programleder som bare vil snakke om Velvet Underground og Andy Warhol, Nico som er svært avmålt og uinteressert. – Livet mitt startet etter mine erfaringer med Velvet Underground. Jeg skulle ønske vi kunne snakke om det, sier hun i filmen, noe hun sikkert sa på ordentlig også en og annen gang.
[ Følg Nye Takter på Facebook her ]
Det første den store verden fikk se av Nico på ordentlig var en scene i filmen «La dolce vita» i 1960, der hun nærmest spiller seg selv. Hun ser ut som det som skal bli manifestasjonen av 60-tallets it-girl, som stråler med sin blotte framtoning. Nico jobbet allerede som fotomodell på begge sider av Atlanteren, og jazzvenner fikk se henne på omslaget av «Moon Beams», et av de beste albumene til pianisten Bill Evans.
For Nico var verden en lekegrind i de kommende årene. I 1963 spilte hun hovedrollen i den franske filmen «Strip-Tease». Sangkarrieren begynner vel med at hun her synger tittelsangen til Serge Gainsbourg. I 1965 kom hun til London, der Jimmy Page produserte den veldig sjarmerende singelen «I’m Not Sayin’». Hadde hun blitt litt til kunne hun kanskje blitt en stor popstjerne. Men Nico måtte videre. I 1967 var hun i New York, ble kjent med Andy Warhol, som insisterte at hun skulle synge noen sanger på det første albumet til Velvet Underground. Det endte med tre – «Femme Fatale», «All Tomorrow’s Parties og «I’ll Be Your Mirror», og en forsiktig understemme til Lou Reed i «Sunday Morning». Guttene i gruppa syntes hun tok for mye av oppmerksomheten, men ville gjerne hjelpe henne videre.
Les også:Mr. Tillman er tilbake igjen (Dagsavisen+)
Solokarrieren begynte det samme året med «Chelsea Girl». Produsert av John Cale, og faktisk svært behagelig å høre på. En glitrende eksempel på samtidig folkpop. Med «These Days» av Jackson Browne (som knapt noen andre hadde hørt om ennå), sanger av Bob Dylan og Tim Hardin, og flere helt nye av John Cale og Lou Reed, sammen og hver for seg. Den omgjengelige stemningen avbrytes i den åtte minutter lange «It Was A Pleasure Then», som hun hadde vært med på å skrive selv, og som viste hva som var i ferd med å skje med musikken hennes.
Jim Morrison overtalte Nico til å skrive sine egne sanger. «The Marble Index» er virkelig noe helt annet, og introduserte det som skulle bli hennes hovedinstrument. Et harmonium, pumpeorgelet som setter sitt sterke preg på mange av sangene i årene som fulgte. Men Velvet Underground hadde vist seg å være uselgelige, og «The Marble Index» var så godt som fortapt i markedet. To sterke album til, i dobbelt forstand, fulgte: «Desertshore» og «The End». Og i 1974 dukket hun opp i en mye omtalt supergruppe, som gjorde en London-konsert som også kom på plate, med Kevin Ayers, John Cale, Nico og Brian Eno – populært kalt ACNE.
Les også:Mer enn bare okay (Dagsavisen+)
Nico kom ikke så langt videre etter dette. Rusproblemene tårnet seg opp, og hun fikk stadig større problemer privat. Men hun fascinerte stadig flere spesielt interesserte, og fortsatte å gjøre konserter og gi ut nye album, med riktig ujevne mellomrom. Nico var mye i Norge, med konserter på Venstres Hus, Kjelleren Chateau Neuf, Club 7 og Vikateatret. I 1982 ble en konsert nesten avlyst, fordi hun i en sjelden avisregistrering, i VG, ble forhåndsomtalt som «heroin-legende». De få rapportene som eksisterer fra hennes opptredener bygger opp om myten om Nico som narkoman. Jo da, det var en del av virkeligheten, men kanskje ikke hovedsaken.
Den nye filmen spillefilmen «Nico 1988», regissert av Susanna Nicchiarelli, dveler ved de siste årene hennes. De er fulle av elendighet, men gir også gode glimt av styrken i musikken. I filmen framstilles hun av danske Trine Dyrholm. Hun ligner ikke på Nico i det hele tatt, men det er ikke poenget. Hun har sunget inn sangene om igjen også, og det høres faktisk helt passabelt ut, siden Nicos flate stemme var en del av personligheten, og ikke utviklet seg til det bedre de siste årene. Det høres faktisk bra nok ut til at det også er kommet et soundtrack-album, der Dyrholm synger Nico-klassikere, uten at det høres dumt ut.
Les også:Sommer i byen (Dagsavisen+)
I filmen ser vi at Nico har med seg en bærbar båndopptaker, og tar opp lyder fra omgivelsene. Hun forteller at hun forsøker å finne noe som hører ut som «Berlin som brenner. Av krigen som slutter. En lyd av nederlag». Og sånn gir filmen også et bilde av en artist på vei mot avgrunnen. Som forsøkte å begynne et nytt og bedre liv, da hun plutselig fikk et hjerteattakk under en sykkeltur på ferie på Ibiza, og døde, 49 år gammel.