Marc Almond sto uansett for tur til å bli omtalt på disse sidene da han i den britiske dronningens såkalte «New Year’s Honors list» ble tildelt ordenen OBE. Dette er ikke det samme som å bli adlet og kunne sette «Sir» foran navnet sitt (den æren gikk i år høyst fortjent til Barry Gibb og Ringo Starr), men er likevel ansett som en svært stor ære i Storbritannia. Almond har fått anerkjennelsen for å ha satt sitt preg på musikklivet i snart 40 år, men kanskje også for sin rolle i å fremme toleranse og likeverd, bare ved å være seg selv:
– Jeg er fascinert av livet, det bisarre, fargerike, det dramatiske, livet på gata. Jeg skriver om taperne, overleverne, de malplasserte særingene, knuste hjerter og ensomme liv, fortalte han i et intervju i Nye Takter i 1985.
Almond selv var begeistret for sin OBE, og hadde ingen betenkeligheter med å bli omfavnet av offentligheten.
– Jeg kan ikke være en opprører lenger. Det får jeg overlate til yngre mennesker, uttalte han etterpå.
– Jeg har aldri lært av min suksess. Jeg har lært mest av mine fiaskoer. Og de har det vært noen spektakulære av, sa han da han ble utnevnt til æresdoktor i filosofi ved Edge Hill-universitetet i England fjor. Han kalte seg selv en infiltratør i alminneligheten, som gradvis har vært med på å forandre samfunnets holdninger med sin utfordrende opptreden.
Selv om det først og fremst er coverlåten «Tainted Love» folk forbinder med Soft Cell viste de påfølgende hitsinglene «Bedsitter», «Torch» og «Say Hello Wave Goodbye» at Soft Cell selv kunne skrive sanger med større dybde og varig verdi. «Tainted Love» er blitt en av 80-tallets mest levedyktige hitlåter. Sist hørt i en partyscene i filmen «La La Land», pussig nok rett etter at et coverband hadde spilt a-has «Take On Me». En av dem som oppdaget Almond tidlig var nemlig unge Pål Waaktaar Savoy, som i løpet av a-has første turer til London begynte å interessere seg for grupper som Soft Cell, Joy Division og The Cure. Dette forteller han om i høstens biografi «Tårer fra en stein»: «Marc Almond hadde litt det samme som Morrissey ved seg, du kunne med en gang lukte lunten av en trøblete barndom i tekstene hans, du vet at han dealet med mye forskjellige greier som han fikk fram i tekstene og musikken sin. Han hadde sin egen verden som jeg synes var kul. De hadde en låt som het «Bedsitter», og den jeg fikk mest frysninger av. «Say Hello, Wave Goodbye» har jeg flere ganger forsøkt å skrive en versjon av. «Living A Boy’s Adventure Tale» har litt av den i seg, sier Waaktaar i boka. Den vanskelige barndommen har Almond selv bekreftet i intervjuer, om selvmordsforsøk, og å bli banket opp av faren da han begynte å sminke seg.
Marc Almond og David Ball i Soft Cell gikk hver sine veier allerede i 1984. Almond begynte på det som skulle bli en lang rekke foretak i helt forskjellige retninger. Først med kunstnerkollektivet Immaculate Consumptives, med andre utskudd som Nick Cave, Lydia Lunch, Blixa Bargeld, Jim Foetus og Clint Ruin. En av mine mest fascinerende popstjerneobservasjoner er Marc Almond på denne tida, på vei gjennom Portobello Market i London, bærende på en brukt støvsuger, en tur som tok sin tid siden det var en og annen som ville snakke med ham på veien.
Jeg møtte Marc Almond selv på ordentlig året etter. En av de mest genuint imøtekommende menneskene jeg har truffet. Full av sprudlende entusiasme for alt han skulle gjøre nå som han ikke lenger trengte å bekymre seg for hitlistenes begrensninger. Almond fortalte at han kom til å fjerne seg mer og mer fra den reneste popmusikken, og dyrke andre interesser. Som det var ganske mange av. Inspirert av veldig mye fint og rart. At han forandret navn fra Mark til Marc kommer av beundringen for Marc Bolan. Men ellers hørte han på franske chansons, progrock, tysk kabaret, northern soul og spansk flamenco,
Marc Almond holdt på å stryke med i en stygg mopedulykke i 2004, og lå i koma i flere uker. Hans comeback var av det mest rørende slaget, som gjest på en konsert med Antony & The Johnsons i London i 2005. Antony, artisten som i dag er kjent som Anohni, fortalte først publikum at «mange har en artist som har betydd alt for dem. Her er min.» En tilsynelatende skrekkslagen Almond kom inn, de sang «River Of Sorrow» sammen, ikke et øye var tørt, og Almond fortalte siden at angsten for å komme tilbake på scenen var overvunnet. For Anohni var veien fram til en egen musikalsk identitet en lang reise som begynte med å oppdage platene til Culture Club og Soft Cell i tenårene.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
– De hadde svært stor innflytelse på meg. Jeg var bare et barn, og de var lydsporet mens jeg våknet opp til en ny bevissthet. Boy George og Marc Almond uttrykte seg så modig. De satte et livskraftig eksempel som jeg har forsøkt å leve opp til selv, fortalte hun oss.
Grunnen til at det allerede var på tide å skrive litt om Marc Almond igjen er oppsvinget i interessen det siste året. Først med samlingen «Trials Of Eyeliner», (øyeskyggens prøvelser»), med ti plater og et par hundre imponerende låter. En komprimert utgave, «Hits And Pieces», tok ham inn på listene igjen, og i høst kom et helt nytt album: «Shadows And Reflections», med tolkninger av den mest sublime, men ikke overspilte popmusikken fra 60-tallet. En del av poplivet han først viste sin beundring for da han spilte inn «Something’s Gotten Hold Of My Heart», i duett med originalartisten Gene Pitney, og gikk helt til topps på singellista i Storbritannia igjen i 1989.
Det kan ta noen uker å ta igjen det tapte når det kommer til senere eskapader fra Marc Almond. Men det er vel verdt innsatsen. Her er et utvalg av utspillene hans som fortjener større oppmerksomhet.
«Jacques», 1989, oversatte sanger av Jacques Brel.
«Absinthe», 1993, flere sanger fra den store franske sangboka, først og fremst av Juliette Greco.
«Hearts On Snow», 2003, tradisjonelle russiske romanser.
«Orpheus In Exile», 2007, sanger av den russiske tenoren Vadim Kozin.
«Feasting With Panthers», 2011, oversatte tekster av Rimbaud, Cocteau, Genet og Verlaine.
«Tyburn Tree (Dark London)», 2013, sangsyklus om Londons mørkere sider.
«Ten Plagues», 2014, sangsyklus om den store pesten i London i 1665, for dem som ikke syntes forgjengeren var mørk nok.
Det er klart, dette er ikke popmusikk for alle. Marc Almond kan være en krevende artist, men er alltid god å høre igjen. Og for dem som synes dette blir for mye av det gode er det alltids «Tainted Love» å more seg med en gang til.