Nye takter

Herregud, John Olav

John Olav Nilsen og Nordsjøen gjorde vann til vin på Øyafestivalen.

John Olav Nilsen og Nordsjøen på Øya torsdag.

5

KONSERT

John Olav NIlsen og Nordsjøen

Sirkus

Øyafestivalen, fredag

Tre år etter at John Olav Nilsen løste opp bandet Gjengen, angivelig drittlei musikkbransjen, kom hovedpersonen tilbake med Nordsjøen, og plateslipp tidligere i år. Med Nordsjøen sto de rene lydene mer i fokus, og soundet hadde mer elektronisk preg, men det gamle Gjengen-uttrykket var likevel bevart. Nordsjøen lyder fortsatt veldig som John Olav Nilsen.

Siden Nilsen med Gjengen debuterte med kritikerroste «For sant til være godt» i 2009, som også vant Spellemann, har mange holdt ham sitt hjerte nær. Det merkes også på Øya, der han får hard konkurranse om publikummet mot The XX torsdag. Til introen «Intervensjon» fra det selvtitulerte Nordsjøen-albumet og en bakgrunnsvideo av drømmende hav, inntar en stadig voksende masse Sirkusteltet.

Les også: Wow! For noen låter!!!

Etter en litt sur start og noe som virker som en litt lite planlagt støy fra monitor på «Inn i min tid», er gjengen (sic) som denne gangen, med Nilsen i front, består av to gitarister, bass, trommer og keys, snart på rett kjøl. Vi drar til «Paris, Bergen». Publikum er helt med på notene. Havet blir mer intenst, både i bakgrunnen og inne i sirkus. Men det blir alltid hetere under presenningen for hver låt som spilles fra «For sant til å være godt».

«Herregud, John Olav». Introstemmen på «Fra vin til vann» lyder over anlegget. Ja, det kan du si. John Olav kan innimellom bli noe surere enn den konsekvent halvtonale sounden han har som vannmerke. Han kan jo egentlig ikke synge. Men hvor mye har det å si for hans prosjekt/er? Det er først og fremst lyrikken som gjør ethvert sett interessant, og som treffer midt i hjertet, støttet av arrangementene med den gjenkjennelige sounden. Det er hele poenget. Og den kommer også tydelig frem i kveld, i klart format.

Les også: Alt om Øya 2017

Havet har gått over i tåke i bakgrunnen. Introen til «Diamanter og kirsebær» høres før vill jubel bryter det ned. Det er «Allsang på grensen»-tilstander. Uten grensen. Det er kjærlighet og kirsebær. Nærmeste eg kommer. Diamanter og kirsebær. Jeg har lyst til å bare tegne hjerter resten av konserten. Men John Olav sier det så mye bedre. «Ikkje fåkk med kjærligheten, vær så snill», sier han, godt akkompagnert av trampklappen. Før den mer synthdrevne «Øy», og vi alle er samstemte om at «kjærligheten er som en øy. En øy som ingen forstår». Vi er under vann. Og det er «Sjansen i havet». «Som melk og honning». Jeg varer med gin og tonic, før «Ti ganger tusen» får publikum på sin høyest topp i kveld.

Den regnjakkekledde forsvinner like fort som han kom. I kjent stil. Vi vet det aldri blir noe ekstranummer fra Nilsen.