Nye takter

Fine sanger om igjen

Fin påminnelse om hvorfor Bel Canto er en norsk 90-tallsskatt.

5

KONSERT

Bel Canto

Sirkus (Øya 2017)

- Har dokker det bra? roper Anneli Drecker fra scenen. Nei, siden du spør: Jakka er klissvåt, buksa er forlengst gjennomtrukket av regn, støvlene lekker, og utenfor faller det verste regnet i Øya-festivalens historie. Men så spiller altså Bel Canto sin store 90-tallshit «Shimmering Warm And Bright», og så blir man på merkverdig vis varm inni seg, og kvelden virker brått litt lysere likevel.

Det har ikke akkurat vært noen Bel Canto-revival å snakke om på de snart 15 årene som er gått siden sist gruppa ga ut plate. Kanskje nettopp derfor ble gjenforeningskonserten på Øyas første dag en positiv overraskelse. Selv om originalmedlem Geir Jenssen ikke var med: På egenhånd under sitt alias Biosphere, med streng elektronika, gjorde Geir Jenssen en av de aller beste konsertene under fjorårets Øya. Mens Anneli Drecker spilte solokonsert på denne scenen under Øya 2015, med sine nye Arvid Hanssen-tolkninger. Bel Canto-konserten ble en bedre opplevelse både for publikum og vokalist (preget av lydproblemer og uvant materiale sist gang).

Les også: Annelis sanger ble for små

Den opprinnelige trioen med Geir Jenssen, multiinstrumentalist Nils Johansen og Drecker debuterte sent på 80-tallet, Jenssen forlot bandet tidlig på 90-tallet, de tre gjorde en håndfull gjenforeningskonserter for fem år siden, men ingenting etter det, før nå på Øya. Plassen til Jenssen bak synthene var tatt av Erik Ljunggren (a-ha, Seigmen). Det var ikke noe rustent over bandet, som ikke bare nøyde seg med å spille hits, men spilte gamle låter på nye måter, og utforsket hele bandets katalog: Helt tilbake til «den aller første låten vi lagde», som Anneli Drecker fortalte, den ordløse og fortsatt underlig vakre «Agassis», en av hele tre låter de spilte fra debutalbumet «White Out Conditions» (1987).

Noen ganger mistet de den essensielle grooven litt av syne - Drecker og Bel Canto hadde hele tiden sterke linker til den tidlige norske house-kulturen, og Drecker har siden vært en sentral medspiller for Röyksopp. Johansen kunne godt spilt mer bass enn kassegitar på Øya-scenen. Men  bandet brakte drama og tyngde til en låt som «Rush», mens nevnte «Shimmering» ble spilt med en deilig letthet. Det world music-inspirerte materialet fra post-Geir Jenssen-epoken fremsto i all sin tie dye-fargede prakt som en egenartet etterlevning fra 90-tallet, som nå virker vel verd å gjenoppdage. Og Anneli Drecker synger bedre enn noen gang. Hun løfter materialet og fremstår mer enn noen gang som en nasjonalhelt. Hun har en helt egen og ramsalt diva-aktig fremtoning på scenen, der hun hilser til barna og klager over at knappene på den dyre kjolen ryker, før hun kaster seg ut i de mest fabelaktige vokalmomenter på «Bombay». Hun er en opplevelse å følge på scenen, uansett hvem hun synger med, men særlig med Bel Canto, ble vi minnet om.
Og da konserten var over, hadde regnet gitt seg.

Les også: Biosphere - et viktigere norsk navn enn a-ha