Nye takter

Darling West: En våt drøm på Øya

Darling West er et band det er verdt å stå ute i høljregnet i tre kvarter for.

Darling West på Øya.

5

KONSERT

Darling West

Øyafestivalen

Regnet bøttet virkelig ned mens Darling West gikk på scenen tidlig på Øya-ettermiddagen. Jeg merket det ekstra godt når jeg klappet etter hver låt, at hendene var så våte at jeg fikk en ekstra sprut i fjeset hver gang. Selvfølgelig må man applaudere Darling West. Dette er ikke bare norsk western, men også country i særklasse.

Les også: Alt klart for Øya 2017

Trioen Mari Kreken, Tor Egil Kreken og Kjetil Steensnæs fikk mye fin oppmerksomhet for fjorårets album «Vinyl And A Heartache». Konserten på Øya startet, som albumet, med «Dover», følsomt og akustisk, før de trykket litt mer til etter hvert. 
De hadde nemlig en trio til i ryggen for denne konserten, på tangenter, trommer og bass. Spøkefullt kalt Darling East, som ga dem en større festivalpondus. De nye låtene de har sluppet i sommer antyder også at gruppa kanskje beveger seg litt over i popmusikken. Uten at de på noen måte nærmer seg gjennomsnittet. Uansett er det ikke så dumt å gi på litt ekstra i festivalsammenheng, der man enten må overdøve folk som har mye de skal fortelle hverandre siden sist, eller i dette tilfellet, regndråper som pisker på oljehyre og plastfrakker.

Darling West byr på noen nye låter, og spiller flere av de fineste de har fra før. Igjen også deres versjon av Fleetwood Macs «The Chain», og igjen kan vi si at dette kan de godt gjøre, siden den ikke setter deres egne sanger i skyggen i det hele tatt. Det spøkes med at Tor Egil og Mari Kreken, ellers lykkelig gift, virkelig elsker de tristeste sangene. Sånn kan man trøste seg med at det kunne vært verre, selv om nedbøren etter hvert vinner over alt som er av regntøy. Denne ettermiddagen er det virkelig «crying in the rain» så det holder.

Selvfølgelig førte omstendighetene til et begrenset oppmøte for denne konserten. Men foran scenen sto også en forsamling svært dedikerte Lana Del Rey-fans, som hadde møtt opp sju timer på forhånd for å få de beste plassene. Godt vant til musikalsk tristesse må de ha fått litt igjen for innsatsen her også. Selv gleder jeg med allerede til å komme hjem, skru på dusjen på fullt og høre «Vinyl And A Heartache» på plate.