Nye takter

Kledelig og kjedelig pinup

Hvor lenge skal man lure på hvor ironiske låtene til Lana Del Rey er, eller ikke?

Bilde 1 av 2

Lana Del Rey

4

«Lust For Life»

Interscope

Hun kan sees som både definisjonen og parodien på den amerikanske, våte drømmen. Den tilgjort fløyelsmyke, sensuelle vokalen spiller bevisst og tydelig på en stereotypi om femininitet. En «American Honey». På internett spekuleres det i om hun ikke slo igjennom før hun «fiksa på utseendet». Amerikansk popmusikkbransje i et nøtteskall? Musikkviter Jon Mikkel Broch Ålvik kunne sikkert skrevet en doktorgrad om personaen og uttrykket hennes. En kan bare spekulere i hva som er fake eller «ekte», men hun er langt mer stilbevisst enn posører som Paris Hilton. Lana Del Rey har omfavnet en slags kitschy idé om en kvinnelig opphøyet estetikk, lost i 50-tallet, men som hun har rendyrket. Om det er ironisk distansert eller ei, har på de siste albumene blitt stadig vanskeligere å spore.

Det umiskjennelige soundet er godt bevart på hennes fjerde album, «Lust For Life», som stønnes i gang med «Love», en powerballade dominert av en stortromme. Det er enkelt, pompøst, og som før: Smertelig kledelig. Selv om mye kan synes å gå i samme stilistiske spor som tidligere, er de svært forseggjorte produksjonene på «Lust For Life» det som gjør albumet interessant. «13 Beaches» presenterer eksempelvis en akustikk som gjør at det føles som jeg befinner meg i et tredimensjonalt rom. «Take off, take off. Take off all your clothes», insisterer Lana på i tittelsporet, som får mer kjøtt på beina av The Weeknds sakrale tilstedeværelse, og de to maler hverandre opp og ned symmetrisk i en mykpornografisk powerballade. Det er så enkelt å like. «Lust For Life» er akkurat så forførende som du tror – og hvis du lar deg skli med på notene, er det fare for at du får samtlige av disse smørsangene på hjernen innen kort tid. Også A$AP Rockys tilstedeværelse kler Lana Del Rey. Den selvutnevnte «gangsta-Nancy Sinatra» har klart å melodisk forføre igjen.

Like enkelt er det derimot ikke å lese hva som er syrlige ironi, og hva som bare er enkle og plumpe tekster. «God Bless America – And All Its Beautiful Women» kan sees som mindre selvhøytidelig, med sin kleine tekst, i møte med den påtatte og gjentakende lyden av avfyrte skudd som tydelig kontrasterer det romantiserte budskapet. Men er det intensjonen? Det er få låter som tydelig signaliserer en ironisk snert, verken i lyduttrykket eller tekst, noe som var mer markant hos den tidligere Lana Del Rey, i låten «National Anthem» (money is the anthem for success), i åpningslinja på «Cola», eller «Put Me In a Movie» som begge drev gjøn med den mannlige, og potensielt pedofile fetisheringen av lolitaer som henne selv. Men det kan være noe vanskelig å se at sarkasmen er til stede, som på eksempelvis «When The World Was At War We Kept Dancing». Jeg sliter med flere låter som snarere virker å være generisk overflatepop, noe jeg har hatt problemer med å se på flere låter også tidligere. I «Coachella – Woodstock In My Mind» er det fare for ufrivillig komikk i tekstens møte med lyduttrykket, når Lana Del Rey synger om at hun er på Coachella og «for a minute it was Woodstock», og det kan heller sees som et søkt forsøk på å stille et oppriktig spørsmål om «disse kidsa på Coachella» med blomster i håret husker Woodstock-musikkens mening og tilblivelse. Lana Del Rey er ikke akkurat kjent for sine politiske og pasifististiske budskap, og den som starta den veldig upolitiske «blomster i håret»-trenden.

Tolkningsproblemet omkring hvorvidt alt er en parodi eller ikke, kan skyldes Lana Del Reys fravær i offentlige medier, som artist og person. Det som er med på å skape mystikk rundt artisten, kan også slå tilbake når man til stadighet må gjette motivasjonen eller intensjonen bak ethvert uttrykk, når disse i seg selv virker vage. Med seriøse gjester som Stevie Nicks og Sean Ono Lennon på «Lust For Life», og med hennes siste album i bakhodet, gir det snarere større grunn til å tro hun mener alvor i samtlige av sine tekster. I så tilfelle er det synd. Hvis en skal tolke en vag låt som ren ironi, blir det samtidig også vanskelig å skulle ta låtene som forsøker å være seriøse seriøst. Det er feigt å la oss gjette, for da tar man ingen risiko heller. Det gjør også meningspotensialet i uttrykkene fattigere og opplevelsen av autentisitet fraværende. Og jeg tviler sterkt på at siste spor «Get Free» er et ironisk forsøk på referansebruk eller hyllest, når den «låner» litt vel mye fra en viss rockeklassiker ved navn «Creep». Jo visst spiller hun på presidentfrue-stilen, men Melania Trump er kanskje ikke nivået man vil legge seg på?

Hvem er jeg til å bebreide Lana Del Rey for å spille taktisk på en glorifiserende seksualisering av en opphøyet femininistisk estetikk i popkulturen – et produkt, skapt av en bakstreversk musikkindustri med innsnevrede og forenklede kjønnsidealer? Min innvending er at selv om uttrykket appellerer bredt, og er godt teknisk, kan det se ut som at mens alt annet rundt Lana Del Rey utvikler seg og blir bedre, står artisten selv igjen, og forblir et polaroidfoto av seg selv. Er hun blitt et ufrivillig produkt av kapitalismen likevel?

For der artisten tidligere signaliserte en selvbevissthet rundt seg selv som artist, med tekster med mer sarkastisk brodd, som dermed ikke reduserte henne til en tam sjablong på naughty husmor/president-frue, kan det virke som om denne egenskapen for lengst har gjemt seg mellom setene i en hvit Mustang. Men hun er for opptatt av å forføre fyren bak rattet.