Toto holder linja

Toto er en institusjon i amerikansk popmusikk. Ei gruppe som kommer igjen og igjen, selv om de har vært med på det meste, og neppe gjør dette for noe annet enn moro skyld. Når Toto kommer til Kongsberg Jazzfestival og det store Kirketorget er det fortsatt som en arenaattraksjon, som 40 år etter starten trekker et langt større publikum enn den generelle medieinteressen for gruppa skulle tilsi. Ikke alle som blir omtalt på disse sidene får NSB til å sette opp ekstratog i forbindelse med konsertene sine.

Toto har spilt i Norge en lang rekke ganger før, de har fylt både Youngstorget og Oslo Spektrum og gitt ut en lang rekke album, riktignok med stadig lenger mellomrom. Men de har sjelden vært til stede på musikksidene i Nye Takter, Arbeiderbladet eller Dagsavisen. I den grad dette for det meste er min skyld skal jeg fortelle hvorfor.

Jeg fikk tidlig et problematisk forhold til Toto. Hovedgrunnen til dette tror jeg er finalen i Trøndersk mesterskap i rock i 1980. Her måtte alle de ti gruppene som konkurrerte spilte én obligatorisk låt i løpet av sine tilmålte 15 minutter: «Hold The Line» av Toto. Et snedig valg for å bestemme hvem som var flinkest til å fylle ut formlene, men for noen av oss var dette det minst viktige å finne ut i norsk rock i 1980. Skulle det først være en obligatorisk fersk låt burde det vært «Rowche Rumble» med The Fall. Mot slutten av en lang kveld ble det bestemt at The Kids var best, og jeg bestemte meg for at jeg aldri ville høre Toto igjen.

Det siste ble selvfølgelig umulig siden de i årene som kom sto bak landeplager som «Rosanna» og «Africa», sanger som var hyggelige å høre på radio, men som fortsatt ikke akkurat representerte min tidsånd. Selv om de bare så vidt har vært inne på hitlistene igjen i den 33 årene siden har Toto fortsatt til å appellere til et stort publikum som setter pris på finessene deres, som har gjort dem i stand til å spille og spille, gjennom alle skiftende moteretninger.

Opptakten til Toto kom med albumet «Silk Degrees» med Boz Scaggs i 1976. En multimillionselger som alltid kan høres igjen, der Scaggs hadde skrevet låtene sammen med David Paich, som også spilte på albumet sammen med trommeslageren Jeff Porcaro og bassisten David Hungate. Gitaristen Steve Lukather var med i turnébandet til Scaggs etterpå. Etterpå begynte de for seg selv i Toto, med Steve Porcaro på flere keyboards og sangeren Bobby Kimball i spissen.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Vi skal passe oss vel for å bruke opp den tilmålte plassen for å holde greie på endrende besetninger i Toto. Sørgelig nok huskes det best at Jeff Porcaro døde i 1992, angivelig etter en bisarr hageulykke. I dag er fortsatt David Paich, Steve Lukather og Steve Porcaro med fra startsekseren. Nå med Joseph Williams (sangeren fra andre halvdel av 80-tallet) i front. Vi skal også passe oss vel for å ramse opp andre plater medlemmene av Toto har spilt på, det får klare seg med Michael Jacksons «Thriller», der Steve Porcaro også fikk med sin smukke ballade «Human Nature», som et av høydepunktene (riktignok på et album som bare hadde høydepunkter.)

Den høye studioaktiviteten skapte et inntrykk av at Toto ikke var et ordentlig band. På disse sidene var vi for et års tid siden opptatt av hva dette medførte for anseelsen til gruppa Lava i Norge, en slags elsket eller hatet-holdning som har hengt fast helt fram til nyere tider. Men nyere tider har også en mer avslappet holdning til rett og galt i popmusikk, og nå er det lov å høre på Toto uten å bli arrestert.

Men er det jazz? I motsetning til flere andre såkalte flinkisband var det ikke mye jazzrock hos Toto. Tvert imot eksemplifiserer de den behagelige mykrocken fra 70- og 80-tallet, samtidig som de uheldigvis kom til å sette standarden for mye av det som skulle komme av puddelrock på 80-tallet. Men det kan være fint å høre på likevel. Spesielt det første og fjerde albumet, ikke bare fordi det er der vi finner de store slagerne.

I fjor kom albumet «XIV». Slike romertall understreker liksom at det ikke er hvem som helst vi har med å gjøre, og selv om deres likesinnede i Chicago er kommet til «XXXIV» akter ikke Toto å holde igjen. Jeg tilhører som antydet ikke kjernepublikumet, det låter ofte litt overdrevet pompøst av dem, men godt innenfor anstendighetens grenser, og med overraskende bekymrede tekster om verdens tilstand. På konserter ser det imidlertid ut til at det gamle stoffet dominerer. Jeg tror tida er inne til å se dem live. Så lenge ikke alle de andre gruppene også spiller «Hold The Line».

Spiller på Kongsberg Jazzfestival (med The Waterboys) lørdag 8. juli. Spiller også på Hamar 5. august.

[ Les flere saker fra Geir Rakvaags «Lydhørt» her! ]