Nye takter

Alle tiders

Unnveig Aas er ikke lenger «ung og lovende». Hun er fortsatt relativt ung, men debutalbumet «Old Soul» viser først og fremst hennes voksne, sjelfulle sider.

Dagsavisen anmelder

5

Unnveig Aas

«Old Soul»

Playground

I fjor var Unnveig Aas en av Dagsavisens 12 utvalgte av 120 før Bylarm. «En av årets få representanter for den klassiske folk-inspirerte popmusikken. En god stemme, gode låter, et kjærkomment avbrekk fra alt det mer tidsriktige», skrev vi på forhånd. Konserten etterpå skjerpet nysgjerrigheten. Ventetida er over, og nå innfrir debutalbumet til Unnveig Aas forventningene.

Unnveig Aas kommer fra Holmestrand via Oslo. Hun kunne først høres på den nå tre år gamle EPen «Time Has Changed Us», og tida siden har i alle fall forandret henne. Fra ung og lovende, til det hun selv kaller en «old soul». Vi skal legge mest vekt på det med soul i denne sammenhengen. Albumtittelen kommer nesten som en unnskyldning for en ung artist som spiller musikk som høres ut som den kunne kommet fra en gang for lenge siden. Men mye aktuell norsk musikk føyer seg inn i en felles standardisert form for tidsriktig pop. Med sin mer tradisjonelle tilnærming høres Aas paradoksalt nok mer personlig, original og ung ut, mer i takt med tiden.

«Old Soul» ligger i grenselandet mellom den store svulmende 60-tallsfølelsen og den mer dempede americana-stemningen. Alle sangene er fulle av ulykkelig uforløst kjærlighet. Dette hører vi allerede før vi dveler nærmere ved ordene. Her er mye god dramatikk i det musikalske foredraget, og twang- og steelgitar er alltid effektivt for å understreke store stemninger. Ofte blir det overdrevet pompøst når band trår til litt ekstra for å understreke alvoret i slike sanger. Her er det bare enda mer inntrengende når hele gruppa slår inn med sin fulle panoramalyd.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

«Old Soul» har en flott gjennomført stemning, med en utmerket albumfølelse. Mot slutten kommer noen mer dempede akustiske sanger, som fremhever det visepregede uttrykket som Unnveig Aas viste fram til å begynne med. «June (Nothing I Can Do)» er albumets mest følelsesladede sang, «Mama I Want to Be Young» den mest inntrengende, der hun synger og spiller gitar helt alene.

Unnveig Aas har produsert debutalbumet sitt selv, sammen med Roger Græsberg. Hun er også medlem i Roger Græsberg & Foreningen, som fikk svært god omtale for sitt «Triste sanger og vals» i januar. Bandet hennes er nesten identisk med disse, slik at den samme gjengen nå står bak to av årets beste norske album så langt.