Nye takter

Brobyggerne

Bylarm-aktuelle Broen mener det er for lite rom for magien som oppstår i livemusikken. Nå skriver bandet kontrakt med ildsjelene i prestisjeselskapet Bella Union.

Heiða Karine Johannesdottir Mobeck, Marianna Sangita Angeletaki Røe, Hans Hulbækmo, Anja Lauvdal og Lars Ove Stene Fossheim (ikke tilstede) har nylig signert med Bella Union. I helga spiller de under By:Larm, og i sommer spiller de på Øyafestivalen. FOTO: IDA MADSEN HESTMAN

Noen av dem kommer rett fra London og har med gul koffert. Marianna Sangita Angeletaki Røe, Hans «Indianern» Hulbækmo, Heiða Karine Johannesdottir Mobeck og Anja Lauvdal sitter henslengt på en kafe nederst i Maridalsveien. Sistemann, Lars Ove Stene Fossheim, er hjemme i Trondheim. De har spilt under Bylarm før, og til helga skal de spille igjen. Dessuten utgjør Johannesdottir Mobeck og Lauvdal duoen Skrap som også har sin egen gig under bransjetreffet i februar, og gir ut plate med bestillingsverket sitt fra Moldejazz i fjor på Fanfare. I sommer står Øya for tur.

Nylig kom det også for øret at Broen har signert kontrakt med det britiske labelet Bella Union, som har mange respekterte artister i stallen, blant annet Father John Misty, Beach House, The Flaming Lips og med Department of Eagles på CVen. Men Broen ser ut til å bevare roen.

Internasjonale

Kvintetten har markert seg internasjonalt over lengre tid og fått varme omfavnelser av respekterte musikkmedier som Consequence of Sound, Q Magazine, BBC Radio 6 Music’s Lauren Laverne og The Guardians Paul Lester.

– Noen vil ha det til at dere er Norges beste liveband?

Det kom mange bra band etter at det det ble skrevet. På den tida var vi helt klart best, men vi er fortsatt like gode, ler Mobeck.

Det var i 2015, da de for første gang spilte under By:Larm, slår de fast. Men ikke nå lenger, altså. De skylder på at de ikke lenger er ferskvare - og på utviklinga. At folk blir stadig bedre til å spille musikk nesten bare ved et youtube-klikk. Dessuten er det Pom Poko som er best nå.

Om liveformatet

– Hva definerer et godt liveband?

Det må være et element av risiko der, mener Lauvdal.

Du kan risikere å spille feil, eller ikke være tilstede i øyeblikket. At det er en improvisasjon innafor rammene man spiller. At man gir så mye. Det er noe som står på spill i selve musikken.

Jeg har ikke snakka med Statistisk sentralbyrå, men det er en sterk tendens nå at ekstremt mange band har ferdig innspilte tracks og og samples for at liveformatet skal høres sykt imponerende ut. Men da blir det noe som mangler, mener Hulbækmo.

Det virker flatt, og det tror jeg publikum legger merke til. Røe er enig:

Å ha med tracks i seg selv må ikke være dårlig, men det må bringes til liv i samspillet. Det er viktig, den interaksjonen som skjer i bandet. Og at man får en publikummer til å glemme at man står der. At man tar del i interaksjonen.

Les også: Hval ble best i Norden

Lite impro

Broen tror den økte forekomsten av ferdig innspilt musikk er en del av en samfunnstendens. Man skal stadig imponere, og det er økte krav til at noe skal høres «perfekt» og massivt ut.

Det er i dag lite improvisasjon i livemusikken. Og på TV må band mime for at alt skal være perfekt og kontrollert, mener Lauvdal.

Det høres ut som et fullstendig lydbilde som presenteres, men det er ikke levende musikk på den måten. Det er ikke noe galt med plateformatet, men vi synes ikke det bør ta over for det å utrykke noe i øyeblikket, fordi det gjør at folk blir mindre og mindre vant til å høre live musikk.

Tracks kan også brukes på kule måter. Det samme med autotune, men man skal ikke gjøre det så trygt for seg selv, mener Røe.

Det er forskjell på å bygge opp et apparat rundt en artist, at man lager et produkt, enn at en kunstner og artist bestemmer seg for å være i en prosess, der man vil uttrykke noe, man jobber med å si noe, mener Mobeck.

Slike prosesser synes Broen det kan være lite rom for i dag. Og til tross for mye sjangeroverskridende og eksperimenterende musikk, insisteres det stadig på å plassere musikere i boks.

Ingen merkelapp

Men en boks er det trolig vanskelig å plassere Broen i.

Jeg tror ikke noen musikere noen gang har villet plassere seg selv i en sjanger, mer enn andre kunstnere. Ofte gjør man det fordi noen har klart å definere noen etter en kunstnerisk kvalitet. Men det tar tid før kunstneriske identiteter kommer frem. Selv om noe musikk ligner på noe annet, så kan det fortsatt være noe eget og unikt, tror Lauvdal.

Hulbækmo innrømmer at han bruker å si at Broen er popmusikk hvis noen spør.

– Og hva er pop?

Samtidsmusikk. Bokstavelig talt er det samtidsmusikk. Gjerne dansbart.

Les også: Bylarm er cash