Nye takter

Hjertelig smerte

Sist spilte Ryan Adams sangene til Taylor Swift om igjen. Hans egne er ikke stort dårligere.

Aldri lett å vite hva Ryan Adams finner på, bortsett fra at det bruker å være bra.

5

Ryan Adams

«Prisoner»

Universal

Er det Ryan Adams eller Bryan Adams vi hører på nå? Den gamle, utslitte vitsen blir levende igjen, når «Do You Still Love Me» åpner dette nye albumet. En smektende, lengtende sang, stor og god 80-talls gitarrock med mye atmosfære. Det er altså Ryan Adams, som ikke hadde så mye mot sin nesten-navnebror når alt kom til alt, men bare ble forferdelig lei av vittige konsertgjengere som plaget ham med rop om å synge «Summer Of 69». Ryan Adams har en egen evne til å gi albumene forskjellige identiteter, som det Grateful Dead-aktige «Cold Roses» fra 2005, som er et av hans mange «aller fineste». Her kommer en ny kandidat, der han ikke skjemmer seg for å gå inn i en av rockens mest utskjelte æraer. Heldigvis har han ikke endret frisyren til å matche musikken.

Ryan Adams har ikke vært fremmed for triste sanger før, men her er han kommet til sitt oppbruddsalbum. Som gjør veldig vondt omtrent hele veien. Slike album er en egen sjanger – Dylans «Blood On The Tracks», «Shoot Out The Lights» med Richard & Linda Thompsons, Adeles «21» og utallige andre. «Prisoner» høres ut som den er i øverste klasse, men helt nederst i stemningsleiet. Tekstene er ikke spesielt vanskelige å tolke: «If loving you is wrong/I’m a criminal/I’m a prisoner for your love», synger Adams i tittelsporet på albumet. Gammel klisjé, til sorg og glede for nye tider.

For et par uker siden hadde jeg gleden av å høre Ryan Adams spille disse sangene helt alene på den lille klubben Krøsset i Oslo. Ryan Adams har vært en vanskelig, uberegnelig scenepersonlighet. Men selv om sangene er særdeles nedtrykte var han i godt humør, og lyste opp da han fortalte en historie om å være på konsert med Mayhem i Los Angeles. I Oslo satt han selv med gitaren, og hørtes veldig ut som Neil Young på de små klubbene for snart 50 år siden. Strippet for staffasje hørte vi at Adams synes veldig synd på seg selv. På albumet har han med seg et band som tar bort det mest intime presset. Det vil si, bandet er visst for det meste ham selv, med bare litt hjelp fra produsenten Don Was.

22 år er gått siden Ryan Adams ga ut sitt første albumet med gruppa Whiskeytown, og antydet at han var en sanger og låtskriver et stykke over gjennomsnittet. For 17 år siden begynte solodebuten «Heartbreaker» svært merkverdig med en samtale om Morrissey med produsenten Dave Rawlings. Siden har han gjort veldig mye på sin helt uforutsigbare måte, fram til vi sist hørte ham framføre hele Taylor Swifts «1989»-album på sin egen måte. Sånn kan vi mistenke at han ikke er så lett å leve sammen med privat, men sånne sanger som dette spør ikke etter årsaker, de beskriver bare konsekvensene. Her kommer den ene sangen etter den andre, og får oss til å tenke at det nå ikke kan gjøres bedre. «Every night is lonesome and is longer than before/Nothing really matters anymore» synger han i nydelige «To Be Without You». Det er ikke egentlig spesielt genialt formulert, det bare høres sånn ut.

Spiller på Øyafestivalen 10. august.