Nye takter

Har en drøm

Jarle Bernhoft har tenkt mye på sin rolle som hvit soulartist. I sine nye sanger forklarer han seg.

Dagsavisen anmelder

5

Jarle Bernhoft

«Visceral»

Universal

«Det er jo mange som mener at friheten som sådan har fått seg en knekk i disse dager, i alle fall hvis en ikke er hvit, rik og mann. Litt motvillig må jeg innse at jeg deltar i alle tre kategorier, og det er det jeg må skrive meg ut av», skriver Jarle Bernhoft i pressemeldingen til sin nye EP.

«Visceral», tittelen på EP-en, kan kanskje oversettes med «instinktivt»: Det som kommer fra hjertet mer enn hjernen. Det er her Bernhoft forsvarer sin rett til å synge soul, en nedarvet svart musikkform som han selv har perfeksjonert seg i. For to år siden var Bernhoft som første hvite mann nominert til Grammy-prisen for beste r&b-album, en sjanger som i gamle dager het «black music», og lenge før dette igjen «race records». På tross at sin bakgrunn ble han altså invitert inn i varmen. Samtidig opplevde han på relativt nært hold en dramatisk utvikling i forholdet mellom hvite og svarte i USA, synliggjort ved en rekke tilfeller av politi som skjøt ned svarte mennesker, som igjen førte til «black lives matter»-bevegelsen.

– Jeg kjenner det kommer ei skive om dette, fortalte Bernhoft til Dagsavisen den gangen. Samtidig var han klar over at mange ville mene at han ikke hadde noe hans skulle sagt. To år har det tatt å komme med sangene som konfronterer denne problemstillingen. Ikke helt uaktuelt, heller, med tanke på den siste tidens utvikling i amerikansk politikk.

Da Bernhoft i høst kom med singelen «We Have A Dream» var det naturlig å tenke stort historisk, på «I Have A Dream»-talen til Martin Luther King Jr. En tale som ble et symbol på drømmen om en ny og bedre verden, i motsetning til retorikken som har dominert Amerika den siste tida. «We Have A Dream» er også med på denne EP-en. Men i «You Belong» går han mer konkret til verks. «The color of fear is white», synger Bernhoft, før han kommer med en from forklaring på sin egen solidaritet. Han har ingen familie å vise til, ikke blod, ingen smerte, ingen egne opplevelser å fortelle om. Bare «a pretty boy with pretty boy history», kanskje en blek imitator, men «just as angry as Kendrick».

Tittellåten på «Visceral» er inspirert av oppstusset rundt Rachel Dolezal, en hvit borgerrettighetsforkjemper som lenge utga seg for å være svart, og fikk Bernhoft til å tenke over sin egen kulturelle appropriasjon. «Hele selvbildet mitt som blek, norsk soulsanger har fått seg en knekk. Hele tanken om frihet til fullt og helt definere seg selv fikk seg en knekk», skriver han selv. «I know its basic/but some people haven’t nailed it/That we are individuals with individual tastes/Doesn’t matter what color or race you are or where you’re from», synger han. I en klartekst som vi ikke lenger er vant til i popmusikken.

Vi har før beskrevet Bernhofts eventyr i soulmusikken som risikosport. Med dette tar han tilnærmingen til nye, dristige høyder, men fra denne anmelderens synsvinkel slipper han unna med det. Så står jeg også på samme siden, som hvit, (relativt) rik og mann. Som nesten glemte å si at sangene høres helt flotte ut. Strøken moderne soul, med flott stemmebruk, og med full kontroll over virkemidlene. Sånn at det ikke burde bety noe om du er svart eller hvit, som en annen stor soulsanger en gang sang.

Spiller på Rockefeller i Oslo i kveld (utsolgt), Sentrum Scene under Bylarm 2. mars.