Nye takter

Melankolsk optimisme

– Mange sanger handler om en som sitter alene igjen, sier Stein Torleif Bjella. I et intervju fra 1999, som sanger og gitarist i det nye bandet Tolv Volt.

Nye Takters første møte med Stein Torleif Bjella kom i slutten av forrige århundre, da gruppa Tolv Volt ga ut albumet «Auraspray». «Ei ny rockegruppe uten voldsomme elektrosjokk, men med en helt egen lyd, og personlige tekster på norsk. Det går visst fortsatt an», sto det her i avisa den gangen. Sangene peker tydelig fram mot dem Bjella har laget som soloartist senere, og som nå er blitt teaterstykke.

Sangeren, som da ble omtalt som Stein Bjella, som kom fra Ål i Hallingdal, men bodde i Oslo, og hadde spilt bass i gruppa Farmen (ledet av Hasse Farmen, i 2016 kritikerrost for albumet «Livet du redder kan være ditt eget»).

Les også: Stemmen på stasjonen

Egne valg

Debutalbumet «Auraspray» begynte med «Kaffi & Kaku», om en mann som er lei av å spille fele for seg selv i heimbygda, reiser til byen for å bli «britpoppar» (populær musikalsk moteretning for noen år siden) og opplever at det fortsatt ikke er noen som vil høre etter.

– En erkjennelse av at en må gjøre sine egne valg, mente gruppa, som hadde stått fram på noen av Oslos minste scener: – Vi har spilt på Tamara, Palace, Palace, Tamara, Tamara og Palace fortalte de om sin historie så langt. På Palace ble de hørt av produsenten Jørn Christensen, som gjerne ville lage plate med gruppa.

Komplekser

Siden Stein Torleif Bjella er fra Ål og synger på hallingdalsdialekt var det uunngåelig at Tolv Volt kom til å bli sammenlignet med Hellbillies, selv om de ikke hadde noe annet felles. Er norsk rock så fattig på egne stemmer, spurte vi.

– Norsk rock lider av et mindreverdighetskompleks, svarte Bjella, som allerede hadde hørt antydninger om at gruppa var ute og red på suksessen til det mest populære bandet fra Ål.

– Hallingdøler er nok ingen store kjøpegruppe, og det er vel ingen som kjøper plater på grunn av dialekten til sangeren, mente han.

Triste historier

– Det er mange triste historier på plata?

– Det er ikke så galt som mange skal ha det til. Sangene er melankolske, men samtidig har de litt humor. Noen har kalt dem moderne skillingsviser, med stor himmel og stort helvete, fullt trykk der oppe, og så helt ned i kjelleren. Men mange handler jo om en som sitter alene igjen. Det er gjort hundre tusen sånne sanger før, men det er så riktig å gjøre det likevel. Og det er håp i alle sammen, sa Stein Bjella. Artisten som nå er kjent som Stein Torleif Bjella.

Mer fra Dagsavisen