Nye takter

Passelig perfekt plate

Hilma Nikolaisens første soloalbum kommer med mange års erfaring, og gode nye ideer.

Hilma Nikolaisen spiller på Ingensteds i Oslo 20. januar, og planlegger også konserter i flere andre byer.

5

Hilma Nikolaisen

«Puzzler»

Fysisk Format

Etter mange år i Serena-Maneesh, og lange forberedelser som soloartist, er det endelig klart for det første albumet til Hilma Nikolaisen. Enda en gang blir det bevist at det fortsatt går an å spille nytt liv inn i gitarrocken. Det krever bare litt mer fantasi enn før.

Da vi snakket med Hilma Nikolaisen i fjor spurte vi om lyden hennes springer ut fra familiens velkjente fascinasjon for Velvet Underground.

– Alle låtene mine er basert på en tydelig melodi. Som egentlig er poplåter, men som utenfra kan bli oppfattet som litt skakke. Men da gir de mer, jo mer man hører på dem, mente hun.

At hun hadde rett hører vi med en gang i åpningslåten «Hermitage». Hilma Nikolaisen viser godt utviklet sans for de best virkemidlene. Når et nytt lag med bass slår inn etter et godt minutt skjønner vi at dette er noe utenom det vanlige. En åtte minutter lang åpningslåt er dristig i seg selv, men her lønner det seg. Nikolaisen gjør rock’n’roll med den nesten arrogante selvsikkerheten som fører til at den treffer midt i blinken. Bandet hennes skal ha sin del av æren, de spiller akkurat passelig perfekt. Akkurat som Velvet Undergropund går det an å si at de låter litt skranglete, men det må være fordi det er best sånn.

«I want to go back/To that moment of magic» synger Nikolaisen i «Cloud Rewind», som kan være den fineste sangen på albumet. Som mange av de andre sporene høres den ut som ekko av den store klassiske popmusikken. Uten å bli nostalgisk, siden den selvgjorte produksjonen er så spesiell. Mange av Hilmas Nikolaisens sanger kvalifiserer som «drømmepop», som en hedersbevisning i dette tilfellet. Bandet hennes skal også ha ekstra poeng for mye fin koring utover på albumet.

Mot slutten kommer også gjenhør med «Home Straight Sorries» og «Brighter Soon», de to låtene som fikk oss til å utnevne henne til et av de store håpene på Bylarm for snart to år siden. Omsider er forventningene innfridd. Da går det også an å hente fram fjorårets litt oversette julesingel «Ring Ring» (Bring it On)», som kom debutalbumet et år i forveien, da også med bjelleklang. Det må være den eneste klangen som mangler på debutalbumet.