Leonard Cohens bortgang kom ikke overraskende. Hans nye album er fullt av antydninger om at det begynte å gå mot slutten. «If you are the dealer/I'm out of the game», sang Cohen til å begynne med i tittelsangen på «You Want It Darker», og la snart til et «I'm ready my lord». I forkant av utgivelsen ble det også kjent at han hadde skrevet et brev til sin muse fra 60-tallet, norske Marianne Ihlen, før hun døde i sommer. Cohen tok et følelsesladet farvel, og skrev at han var klar til å følge etter selv, ganske snart. I natt fikk vi dødsbudskapet: - Vi har mistet en av musikkens mest respekterte og produktive visjonære, sto det på nettsidene hans.
På selvransakende «Going Home», fra albumet «Old Ideas» i 2012, lengtet sangeren etter å få snakke med gamle Leonard, beskrevet som «a lazy bastard living in a suit». En som blir genierklært for sine «små utbroderinger av en melodi». Dette var selvfølgelig selvironisk morsomt, men også spirituelt og reflektert. Like før hadde han fått den spanske litterære utmerkelsen Principe de Asturias. I sin takketale forklarte Cohen at han ikke har noen oppskrift på hvordan sangene hans blir til. - Hadde jeg visst hvor de kommer fra, hadde jeg dratt dit oftere, sa han. Han fortalte videre at han fant sin poetiske stemme gjennom dikteren Federico García Lorca. - Jeg har forstått at denne stemmen kommer med en instruks. Og instruksen er - aldri å gjøre lengselen overfladisk. Hvis man skal gi uttrykk for det store nederlaget som venter på oss alle, så må det gjøres med streng verdighet og skjønnhet, sa Cohen.
Leonard Cohen vokste opp i Montreal i Canada. I borgerlige omgivelser, sønn av en jødisk herreklær-forhandler, som «foretrakk å kle seg formelt, også i uformelle anledninger», slik det står i Sylvia Simmons’ biografi «I’m Your Man». Allerede i 1956 ga han ut sin første diktsamling. Tidlig på 60-tallet dro Cohen til den greske øya Hydra, til en internasjonal koloni av bohemer og kunstnere, der han skrev bøker, og lagde sanger som først kom ut på albumet «Songs Of Leonard Cohen» i 1967. Ei plate som inneholdt «So Long Marianne», «Suzanne» og «Sisters Of Mercy» gikk likevel for det meste upåaktet hen. Det er tvilsomt at norske tenåringer spilte «Suzanne» på Bambino-platespilleren i 1967, slik vi ser i filmen «Beatles». Langt senere ble platene hans de store nachspiel-favorittene, til manges store irritasjon, men til glede for enda flere.
Cohens overtalende, forførende evner var uomtvistelige. Han flakket videre mellom England og Canada mot slutten av 60-tallet, og de påfølgende platene «Songs From A Room» og «Songs Of Love And Hate» etablerte ham som et spennende navn for de spesielt viseinteresserte. Leonard Cohen fikk bare et stort navn i Storbritannia, der hans gjorde det godt på salgslistene til å begynne med. Etter hvert dalte interessen litt der også, og Cohen ble en kulthelt, langt fra oppmerksomhetens sentrum. Med albumet «Various Positions» fikk han et overraskende større gjennombrudd i Norge i 1984, i første omgang mer på grunn av «Dance Me To The End Of Love» enn «Hallelujah», som ble en standardlåt langt senere. Da oppfølgeren «I’m Your Man» gikk helt til nr. 1 på salgslistene her i landet vakte det internasjonal oppsikt. Leonard Cohen på topp! Det hadde vært utenkelig i de 20 årene han hadde gitt ut plater så langt.
Leonard Cohen ble aldri en alminnelig rockestjerne. I 1994 gikk han i kloster i to år, og var lenge borte fra rampelyset. I 2008 gjorde han et stort turnécomeback. Økonomien tvang ham ut av pensjonisttilværelsen, etter at han ble bedradd av manageren sin. Siden kom han igjen og igjen, ofte med tre timer lange konserter som satte spor blant hans mange beundrere.
Leonard Cohens første konsert i Norge var på Chateau Neuf i Oslo i mai 1976. Under konserten ble det ringt inn en bombetrussel til studenthuset, sannsynligvis fordi det var styrt av venstresiden i det politiske miljøet på Blindern. Salen måtte evakueres. Cohen avsluttet konserten på sletta bak Chataeu Neuf, der stemningen visstnok skal ha vært upåklagelig! Siden kom han igjen en rekke ganger, etter hvert som så stor attraksjon at han solgte ut Bislett Stadion i 2008, og Fredriksten Festning i Halden i 2012. I 2009 var han på jazzfestivalen i Molde, der det fortelles at Cohen ble mottatt på flyplassen med festivalens standsmessige limousin, ristet på hodet, høflig konstaterte at «I go with the band» og gikk inn i den ventende bussen. I fjor var det igjen snakk om å gjøre noen få utvalgte konserter i Europa, Norge inkludert, før det etter hvert ble klart at Cohen ikke kom til å gjøre flere turneer.
Som en av de eldste i den nye kunstnergenerasjonen fra 60-tallet var Leonard Cohen også en av de første som tok opp alderdommen i sangene sine. Med albumet som demonstrativt ble kalt «Old Ideas» la han i 2012 en ny dimensjon til popmusikken slik vi kjenner den. Tittelen kunne vært avfeid som en unnskyldning for å gjenta «gamle tanker», men når vi hørte sangene, skjønner vi at de heller inneholdt «tanker som gammel». Stemmen var lenger nede i registeret og mer hviskende enn noen gang. Skeptikere mente at han ikke lenger oppfylte kravene til «sang» i det hele tatt. Andre syntes at stemmen aldri hadde vært mer inntrengende og overbevisende enn når han på denne måten meldte «I've got no future/I know my days are few/ The presence’s not that pleasant/Just a lot of things to do». Cohen hadde alltid vært kjent for å være forførende lav og mørk, men nå hørtes det ut som om tonene kom enda lenger nedenfra. Dype, dirrende og overtalende som aldri før. Det passet bra til innholdet i sangene, som tvers gjennom fortalte om et levd liv. Og nesten fikk alderdommen til å høres attraktiv ut. Albumet nådde en 3. plass i USA, hans desidert beste listeplassering der i årenes løp.
Nå er det likevel over. På det nye albumet «You Want it Darker» var stemningen mettet, og det var liksom ikke energi igjen til mer. «I'm Leaving the table/I'm of the game», sang Cohen. «Det er ingen fysisk framtid i disse sangene, men en desto sterkere tro på fortida», sto det i anmeldelsen. Og Leonard Cohens fortid lyser fortsatt i mørket.
