Nye takter

Kjekt å ha, og vel så det

Vi vet omtrent hva vi får av Øystein Sunde. Inkludert mange overraskelser.

4

Øystein Sunde

«Bestefar»

Spinner

Øysteins Sundes nye påfunn kommer alltid med store forventninger. Som oftest med en viss forutsigbarhet, men også med musikalske spillopper som hever sangene et ekstra hakk. For eksempel åpningen «Du er på YouTube nå». Teksten om hvor godt det går an å dumme seg ut er ikke den mest originale, men den framføres med swingjazzorkester fra en helt annen tid. Så dundrer det fort videre med Chuck Berry-hyllesten «Johnny B. Goode på sjukehjem», med Peter Baarli på gitar og Reidar Larsen på piano. Igjen er teksten litt for oppskriftsmessig Sunde, men helheten har et humør som er upåklagelig.

Andre sanger handler om å skifte ei greie på utekrana, om handymannen som også må være med å kjøpe gardiner, om gleden ved å melde seg ut av sosiale medier. Disse mer trivielle sidene av det Sunde’ske universet er heldigvis i mindretall.

Et høydepunkt på det nye albumet er duetten med Ingrid Bjørnov i «Pertentlig i Bentley», med så avanserte rim på bilmerker at jeg ikke våger å skrive hva som rimer på Buick. En kjærlighetssang der ny rikdom møter gamle penger i smektende countrydrakt. «Gamle halvveis glemte ord» er utsøkt nostalgisk lengsel. «Sa dem» harselerer med alle verdens forståsegpåere, en sang som uten å trenge seg på blir et av albumets fineste.

Uansett hva sangene handler om, hvilken stilart de er, er de framført med finesser som er gefundenes fressen (altfor lite brukt uttrykk i musikkanmeldelser) for musikknerder. I noen låter er gitaristen Tom S. Lund med på å gi sangene en bossa-aktig trygghet. Sunde og bandet Meget i Sløyd holder bluegrasstandarden «Foggy Mountain Breakdown» høyt hevet, med Stian Carstensen på avansert trekkspill.

Flere kuriositeter kommer tett: «Dødsbo» er Sundes vri på Ravis «Dødssøt», der har rapper om et dramatisk arveoppgjør. «Det må du bare huske på» kunne vært en gammel revyvise om den ikke hadde handlet om alt man må passe på i en moderne verden, og kommer dessuten med utfordrende taktarter. Albumet avslutter med «Fjøsprat», en variant av Woody Guthrie-praten fra «Jaktprat», visstnok tatt så på sparket at den har fått status som bonusspor. Resultatet er likevel upåklagelig. Selv om det ikke viser Øystein Sunde fra vesentlig nye sider er det nye albumet, tør jeg si det, veldig kjekt å ha.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen