5
Hasse Farmen
«Livet du redder kan være ditt eget»
Farmen Gramofon
Hadde Norge hatt like mange musikalske priser som litterære (ca. 60, er det visst), ville Hasse Farmen garantert fått et par denne gangen. Litterære priser gis oftest ut fra rent kunstneriske kvaliteter. Men slik det er blitt, når Hasse Farmen neppe når opp til noen Spellemann. Det vakte oppsikt da Ballade denne uka avslørte at Spellemann hadde innført formelle krav til popularitet for å bli nominert i blant annet viseklassen. De ble presset til retrett. Men hva skjedde med å gi priser til gode plater fra folk som synger og skriver gode låter?
Hasse Farmen er en sånn sliter i norsk rock som lenge har holdt på med sitt, lenge og standhaftig, men med ujevn frekvens. «Livet du redder kan være ditt eget» er hans fjerde album (i løpet av 20 år), og tida som har gått har vært til Hasse Farmens fordel.
På dette albumet har han vunnet en autoritet som ikke var der før. Årene har gitt sangene, vokalen, hele uttrykket den rette patinaen. Han fremfører sangene sine med en tilbakeholden selvsikkerhet som bare kommer av hard erfaring, og låtene står så mye sterkere av denne varsomme behandlingen.
Dette er låtskriverrock av et kaliber man godt kan sammenligne med nyere Thåström. Det er noe som minner; i det rullende, ubønnhørlige drivet, de enkle repetitive låtstrukturene, den messende vokalstilen, som gjerne henger seg opp i enkeltord og fraser som han kverner og kryster for mening («Tupelo» og «Tupelo honey», synger Hasse Farmen, igjen og igjen, på «Katt under hett blikktak»). Så de som har likt Thåströms siste par plater kan med fordel sette på «Livet du redder kan være ditt eget». De to har noe til felles også i den litterære tilnærmingen til tekstene, men Farmen er mer amerikansk orientert – Tennessee Williams, John Fante og Ray Bradbury er noen av de tydelige referansene her. Ellers skriver Hasse Farmen kryptiske, spennende historier der mye henger i luften, eller mellom linjene. Samtidig er det tydelig at Hasse Farmen skriver og synger om Norge i dag.
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Den siste av de åtte låtene på plata, «Landet», er en tankevekkende og original gjendikting av Woody Guthries «This Land Is My Land». «As I was walking that ribbon of highway», sang Guthrie. «Vi skilte lag på en øde riksvei» synger Hasse Farmen, og tar et sveip over land og by – «i skyggen av kirkespiret, under minareten» – gjennom en tekst som munner ut i en slags øm bønn om fredelig sameksistens, og et stort spørsmålstegn bak linjen: «Ble dette landet skapt for deg og meg?».
Denne plata lyder også ekstra flott, uvanlig glassklart og tydelig, produsert av Kenneth Ishak, som gir det rette rommet til Farmens stemme. Til sammen blir dette en av årets beste norske plater, med en låtskriver som ikke høres ut som noen andre, og som nå omsider er så god som han kunne bli.
Hasse Farmen har minimalt med bransjeapparat i ryggen, ikke noe popularitet å vise til, og ingen sjanser for å bli eksportnæring. Men det er jo bare Spellemannsprisens tap om de ikke vil høre. Vi andre kan jo bare spille plata. Kanskje Brageprisen kommer på banen?
