Eksklusiv rosa jazz

Petter Wettre har spilt inn sitt spellemannsnominerte debutalbum «Pig Virus» om igjen, 20 år etter at det markerte ham som en ny, sentral saksofonist i norsk jazz. «Pig Virus 2.0» er bare trykket opp i 100 eksemplar, for anledningen på rosa vinyl som står i stil med tittelen på albumet. Prisen er 850 kroner. En slags tilnærming til markedsmekanismene i bildekunsten, der det er avgjørende for verdien av et verk hvor få eksemplarer som finnes, i motsetning til musikkbransjens tradisjonelle interesse for masseproduksjon.

Skal være unikt

– Jeg er ikke Picasso eller Odd Nerdrum, men dette albumet skal være unikt for den som eier det. Det er vanskelig å gjøre en lydfil eksklusiv, sier Wettre, som har solgt ut halvparten av platene allerede, før lanseringskonsertene neste uke.

– Jeg prøver å ligge et hakk foran. Vi har vært gjennom en tid der ingen vet hvordan de skal profilere seg. Men å spille i band og gi ut en CD, det er i alle fall ingenting verdt lenger. Også for dem som ikke er interesserte i akkurat denne musikken, kan metoden være interessant, konstaterer han.

Kalkylen i prosjektet tar utgangspunkt i at Wettre fikk 90.000 i offentlig støtte for å spille inn albumet, og håper å tjene like mye på å selge det etterpå. Hans arbeidsmetode tar ellers hensyn til at musikk ikke trenger å være «45 minutter som man kan ta på». Wettre har i mange år forsøkt nye måter å selge innspilt jazzmusikk på, Etter en stund ville ikke engang momsregisteret ha mer med ham å gjøre. Han har innsett at vi ikke kommer tilbake til CD-ens glansalder. Selv om vinylplatene har fått et oppsving tror ikke Wettre de har større potensial som salgsvare.

– Det er ingen grunn til å tro at jazzmusikere kan begynne å gi ut plater på vinyl, og tro at det er 1992 igjen.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Uoverensstemmelser

Petter Wettre har spilt inn «Pig Virus 2.0» med den opprinnelige kvartetten, Terje Gewelt (bass), Håvard Wiik (piano) og Per Oddvar Johansen (trommer). Som alle fort sa ja til å være med på dette, til tross for at store uoverensstemmelser gjorde slutt på gruppa etter bare ett album. Musikken er den samme, men annerledes.

– Fortsatt er det toner etter hverandre i en viss fart, men de er spilt med større selvsikkerhet. Vi er ikke 100 kuer som nettopp er sluppet ut på beite på Bygdøy. Den ungdommelige fandenivoldske innstillingen kan vi ikke matche, men tyngden, meningen i det som spilles, og lidenskapen er sterkere. Ungdommens vesen er å ikke tenke over konsekvenser. Nå ligger det heller en sårhet i dette, en forståelse av at 20 år er gått. Sånn «hør på oss nå om du ikke hørte på oss da», for det er ikke sikkert at det kommer en tredje versjon av «Pig Virus», advarer bandlederen.

Opprør

«Pig Virus» signaliserte en alternativ til det Wettre kaller datidens norske «fjelljazz», der han kom med sin amerikansk orienterte coltrane’ske postbop.

– Vi var et ungdommelig opprør med det etablerte den gangen. Mens andre spilte lange toner med mye klang, spilte vi korte toner uten klang. Jeg husker at Knut Riisnæs ble litt irritert på oss, fordi vi kom og gjorde noe han allerede har gjort på 80-tallet. Men vi hadde noen gode år før Bugge Wesseltoft tok over, ler Wettre, om tida før det nye miljøet musikerne rundt klubben Blå ble toneangivende i norsk jazz.

Overkjørt og forlatt

Petter Wettre oppfordrer de 100 som kjøper det nye albumet til å sende ham en tilbakemelding på hvilken versjon de liker best, for å forske på hvordan musikken arter seg 20 år etter. Han kommer også til å forhøre seg med de samme 100 om de synes det er greit å gjøre innholdet tilgjengelig digitalt etter hvert. Wettres forhold til strømmetjenestene har mildt sagt vært anstrengt.

– Strømming kom som julekvelden på kjerringa for mange musikere. Vi førte oss overkjørt og forlatt. Jeg forlangte at musikken min skulle fjernes. Jeg gikk nok litt varm i toppen. Jeg fant rimelig fort ut at det ikke nytter å sitte hjemme og være irritert, sier Wettre.

– Jeg kunne lagt musikken tilbake nå, men nå har jeg min egen musikkapp, så da hadde jeg konkurrert min egen oppfinnelse, sier han. Appen hans koster én dollar, og da kan man strømme eller laste ned alt han har gitt ut. Bortsett fra den nye plata. Fremgangsmåtene hans vekker en viss oppsikt i næringslivet også.

– Jeg gjør noen jobber på det private konsultasjonsmarkedet. Ikke nok til at det veier opp for det jeg taper på platesalget, men nok til at jeg kan le litt – av at jeg tjener penger på å fortelle hvordan det er å ikke tjene penger.