Nye takter

Bowies blåøyde soul

En ny, gedigen pakke gamle Bowie-album inneholder også «The Gouster», et album vi ikke har hørt før, i alle fall ikke satt sammen slik som her.

Fortsatt går det an å lansere et nytt album med David Bowie. Det vil si, i dette tilfellet har nok Bowies beste venner hørt alle sangene, men satt sammen sånn som produsenten Tony Visconti har gjort her er «The Gouster» noe helt nytt. David Bowies forsøk på å lage et gjennomført soul og funk-album. En plan som i løpet av noen hektiske måneder ble forlatt til fordel for det noe mer kommersielt orienterte «Young Americans».

Gouster er navnet på en klesdrakt som ble brukt av afroamerikansk ungdom i Chicago på 60-tallet. Et lite, isolert motefenomen kan vi tenke, men så kommer vi på hvor sentralt afroamerikansk kultur fra 60-tallet er for hele vår moderne musikkforståelse. For mange sluttet den alminnelige svart/hvitt-tenkningen her. Dette kan vi se som et signal om hvor den nye retningen til Bowie gikk. For ordentlige britiske popstjerner har soulmusikk aldri vært et sidespor, men en sentral del av den alminnelige dannelsen. For Bowie innebar «gouster» stolthet og hipness. Produsenten Tony Visconti understreker at de forsto at de ikke var «young, gifted and black», men de likevel ville lage et ordentlig stykke svart musikk.

Albumet «The Gouster» oppsto i løpet av det knappe året som gikk mellom utgivelsene av «Diamond Dogs» og «Young Americans» i 1974 og 1975. Fra «Diamond Dogs» til «Young Americans» kan virke som et kvantesprang stilmessig, mens det i virkeligheten er mer en liten formmessig korrigering: «Diamond Dogs» sorteres fortsatt som glamrock, men med litt fantasi går det godt an å tenke seg «Rebel Rebel» fra som en gammel soulstomper, med hornseksjon i stedet for elektriske gitarer.

På konsertopptaket «David Live», som kom mellom disse studioproduksjonene synger han Eddie Floyds 1967-hit «Knock On Wood», som et signal om hva som skulle komme. Den kom til og med ut på singel. At dette livealbumet be spilt inn på konsert i Philadelphia var viktig.

Bowie tok seg nemlig tid til å være to uker i Sigma Sound-studiet, der produsentene Gamble og Huff, og deres selskap Philadlphia International vanligvis holdt til, med artister som O’Jays, Three Degrees og Harold Melvin & The Bluenotes. Bowie ville også bruke deres husband MFSB. Om MFSB var dobbeltbooket eller ikke ville være med på mer hvit plyndring av svart musikk er historisk uklart. Bowie satte i alle fall sammen et nytt band, med Willie Weeks på bass og Andy Newmark på trommer, sistnevnte rett fra Sly & The Family Stone. Saksofonisten David Sanborne fikk en fremtredende rolle, og Bowie etablerte et staselig kor med Luther Vandross, senere en av verdens største soulstjerner, i spissen.

De sju låtene som ble spilt inn i Philadelphia skulle egentlig bli Bowies nye album. Et album inspirert av soul, funk og mange år med Soul Train på TV. De begynte med en helt ny, knapt nok gjenkjennelig versjon av hiten «John I’m Only Dancing» fra 1972, som nå strakte seg til sju minutter. Men denne nye metoden var krevende for vinylalderen. Jo lenger platene ble, jo tettere ble rillene, og jo mer tapte man i volum og dynamikk. Og det passet dårlig det funky stoffet. Derfor måtte Bowie og Visconti ta praktiske hensyn, og legge inn en rolig låt på hver plateside, der behovet for rom i rillene ikke var like stort.

Tony Visconti forteller at han fortsatt har eskene fra opptaktene med «The Gouster» skrevet med store bokstaver. Mens mens han var tilbake i London og mikset sangene begynte Bowie å melde seg på telefonen, med nye ideer og nye sanger. Luther Vandross’ gamle «Funky Music» hadde blitt til «Fascination». Og så hadde Bowie møtt John Lennon, de hadde skrevet «Fame» sammen, og spilte inn «Across The Universe» i samme slengen. Disse tre låtene ble forskjellen på «The Gouster», og det som ble «Young Americans»-albumet. Jeg er ikke sikker på at det innebærer en forbedring. Det gjelder først og fremst «Across The Universe», som Lennon selv skal ha sagt han ikke forsto meningen med, verken Bowies eller The Beatles’ versjon. I prosessen forsvant tre låter ut – «John I’m Ony Dancing (Again)», som ikke kom ut før i 1979, da den fortsatt hørtes tidsriktig ut, og to nydelige låter: «Who Can I Be Now» og «It’s Gonna Be Me». Alle tre har vært gitt ut som bonusspor på senere «Young Americans»-versjoner, men å høre dem i sin opprinnelige sekvens er nok best. «Can You Hear Me» mistet sin «Son Of A Preacher Man»-følelse med de søtladne strykerne som ble lagt til på «Young Americans».

Les også: Bowie-låtene du kanskje aldri har hørt

«The Gouster» kommer nå i en gedigen pakke med Bowie-plater kalt «Who Can I Be Now: 1974 – 1976». En periode da oppfatningen av hvem Bowie «er» endret seg enda mer enn da Ziggy Stardust ble Aladdin Sane årene før. Pakken omfatter i tillegg til studioproduksjonene fra og med «Diamond Dogs» til og med «Station To Station», også konsertopptakene «David Live» og «Live Nassau Coliseum 76», som først ble utgitt med en ny «Station To Station»-utgave i 2010. Både «Station To Station» og «David Live» er med i to forskjellige mikser i boksen. Her er også albumet «Re: Call 2», med singelversjonene av sangene fra denne perioden. Dette kan være litt mer vinyl en mange har plass og råd til. La meg bare bruke én setning på å si at det alltid er verdt å høre «Station To Station» igjen, en evig kandidat til å være Bowies aller beste.

«Who Can I Be Now» kommer med ei påkostet bok, med en rekke lekre fotografier, og gamle avisartikler, en langt møte mellom Bowie og William Burroughs fra Rolling Stone, og samtidige anmeldelser fra britiske rockjournalister som Ian MacDonald og Charles Shaar Murray. Viktigst er en produsentens Tony Viscontis utredning om bakgrunnen for «The Gousters» skjebne. Som han beklager, forståelig nok, selv om heller ikke han kan argumentere mot suksessen til «Young Americans». Men igjen skjønner vi at artistene ikke selv er de beste til å vurdere sin egen musikk.

I andre Bowie-nyheter tar vi med at hans tre aller siste innspillinger fra i fjor, «No Plan», «Killing A Little Time» og «When I Met You» kommer ut i oktober, som en del av albumet fra musikalen «Lazarus». De tre sangene er alle med i musikalen, men nå får vi høre Bowie synge dem selv. Musikalen ble til i samarbeid med Bowie, og han skal også ha velsignet plateutgivelsen fra forestillingen før han døde. De tre sangene er spilt inn med bandet fra «Blackstar».

Donny McCaslin, David Bowies saksofonist på «Blackstar» gir snart ut et nytt album med dette bandet. Tittelåten «Beyond Now» skal være inspirert av arbeidet med «Blackstar», og han framfører dessuten to gamle Bowie-låter, «A Small Plot Of Land» og «Warszawa». Donny McCaslin spilte med Next Step på jazzfestivaler på Kongsberg og i Molde i sommer. Han kommer til Nasjonal Jazzscene i Oslo 10. oktober, og drar videre til konserter i Stavanger og Bergen.

Mer fra Dagsavisen