En solskinnshistorie

Også 60-tallet hadde sine talentkonkurranser på TV. Den gangen var det ikke bare mer eller mindre talentfulle sangere som framførte sanger av Bee Gees eller Burt Bacharach etter beste evne. I NRKs «Talent 69» gikk Oriental Sunshine helt til topps med sangen «Mother Nature». En underlig gruppe med sang, sitar, gitar, fløyte og tablas, i en kombinasjon av vestlig folketradisjon og østlig inspirasjon. Året etter ga de ut et album som har blitt glemt i årenes løp, men som høres helt fantastisk ut når vi nå omsider kan få tak i det igjen. Oriental Sunshine kan være det beste norske bandet du kanskje aldri har hørt.

Nina Johansen og Rune Walle møttes på Manger Folkehøgskule i 1968, og fortsatte å spille sammen i Bergen etterpå. Sitaren hadde gjort sitt inntog på platene til The Beatles. Walle ble fascinert av lyden. Da han fikk øye på én i et butikkvindu investerte han umiddelbart, tok sin nystemte sitar i hende (unnskyld...) og lærte seg selv å spille forbausende fort. Det var ennå to år til publikum skulle klappe begeistret da Ravi Shankar og hans ensemble stemte instrumentene før deres opptreden på «The Concert For Bangla Desh». Oriental Sunshines spesielle karakter ble endelig formet da de ble kjent med den indiske studenten Satnam Singh, som spilte fløyte og tablas.

Trioen ble oppdaget av nederlenderen Kees de Bakker, som drev sitt eget diskotek, og var popjournalist i Bergens Arbeiderblad ved siden av. Gruppa ble overtalt av venner til å melde seg på i Vidar Lønn-Arnesens «Talent 69». Nina Johansen og Rune Walle var fortsatt tenåringer. Satnam Sing fikk ikke være med, på grunn av problemer med arbeidstillatelse. En avisnotis som er trykt på innleggsarket til den nye LPen gjør det klart at innspillingen av «Mother Nature» like etterpå var krevende: Den begynte i 19-tiden en mandag kveld, «og man var ikke fornøyd før ved 3-tiden om natten». Den kom dessuten i stereo, «en ikke helt vanlig foreteelse når det gjelder singelplater». Plata var i salg på et par dager. Kontrasten til dagens femårsplaner i bransjen er stor.

[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]

Albumet kom kort etter. Her hadde de ei hel langhelg til rådighet. Kees de Bakker hadde flyttet tilbake til Nederland, så albumet ble produsert av Mikkel Aas. En ringrev i norsk platebransje, som hentet inn Helge Grøslie fra Junipher Greene og jazzmusikerne Espen Rud og Sture Janson for å fylle ut lyden. uten at det gikk ut over særpreget. «The Bird» i «Dedicated To The Bird I Love» skal visstnok være «Blackbird» av The Beatles, som gruppa satte svært høyt.

Nina Johansen skrev de fleste sangene. Selv om gruppas spesielle lyd er en viktig del av Oriental Sunshines identitet er det sangene til Nina Johansen som imponerer aller mest ved gjenhøret. Spesielt «Can Anybody Tell» først på side 2 er helt utsøkt vakker, og høres ut som et perfekt tidskoloritt, som ingen andre var i nærheten av i Norge den gangen. Albumet har låter som føyer seg inn i den rådende folkebevegelsen sent på 60-tallet, og vi kan forestille oss «Dedicated To The Bird We Love» som en klassiker i den Joe Boyd-produserte delen av Island-katalogen, sammen med album fra Incredible String Band, Fairport Convention, John & Beverly Martyn (og Vashti Bunyan hvis vi ser bort fra plateselskapet).

«Mother Nature» og et par andre sanger var skrevet av Hans Jørgen Høinæs, fra før en etablert størrelse i haugesundsgruppa Moon Spinners, som lagde en av Norges pophøydepunkter fra 60-tallet med «I Put My Eyes Upon You». Sangene til Hiønæs gikk lengst inn i østlig religion og filosofi, men hans melodiske teft gjorde dem likevel lett tilgjengelige. Det mest særpregede kuttet på albumet kom derfor da Satnam Singh sang på hindi i «Tum Kahan (Where You Went)».

Tida etter albumet ble problemfylt. Det slo ikke spesielt godt an i markedet. Singh hadde ikke lenger oppholdstillatelse i Norge. Nina Johansen orket knapt å synge lenger etter at faren hennes døde samtidig med utgivelsen. At hun ikke lot høre fra seg igjen i større sammenhenger senere er synd.

For Rune Walle derimot, ble Oriental Sunshine begynnelsen på en av de mest bemerkelsesverdige karrierene i norsk popmusikk. Da Oriental Sunshine gikk fra hverandre startet han Hole In The Wall. Deres debutalbum vakte en viss oppsikt i utlandet også, men forblir en vanskelig tilgjengelig kultklassiker. Også her ble det bare ett album. Walle var med i Saft i deres særpregede «Stev. sull, rock og rull»-periode, og startet Flying Norwegians, som ga ut enda noen strålende album. Flying Norwegians var en av de ledende gruppene i Norge midt på 70-tallet, men i 1976 fikk Walle tilbudet han ikke kunne si nei til: Å bli gitarist i den amerikanske gruppa Ozark Mountain Daredevils, som hadde hatt en kjempehit i hjemlandet med «Jackie Blue».

Nyutgivelsen av «Dedicated To The Bird We Love» har grundige omslagsnotater, fra en artikkel i magasinet Flashback av redaktøren Richard Morton Jack, som har snakket med både Rune Walle og Nina Johansen i sakens anledning. Albumet kommer ut på plateselskapet Round 2, som også har stått bak nyutgivelser av Folque, Undertakers Circus, Kåre & The Cavemen og Firebeats. Et kulturhistorisk arbeid vi ikke kan få rost nok. Vi kan kanskje foreslå at flere av Rune Walles fortapte album følger etter en vakker dag.