Bilde 1 av 3
Nye takter

Jimmy Webb – en legende i levende live

Fredag kommer Jimmy Webb til Oslo Jazzfestival. En av verdens beste låtskrivere skal endelig spille sangene sine for oss selv.

– Konserten blir et sammendrag av et langt liv med sanger jeg har skrevet for andre artister, sier Jimmy Webb. Noen av dem kan være «Wichita Lineman», «Didn’t We», «Mac Arthur Park», eller kanskje The «Highwayman», som også ga navn til countrymusikkens største supergruppe. Webb forteller at han i hvert fall skal synge «The Moon Is A Harsh Mistress», siden den er spesielt godt likt i Norge. Han kjenner godt Radka Toneffs versjon.

– Å, ja. En vakker framføring. Hun hadde en nydelig stemme. Hennes tolkning er en av de beste, det er sånne innspillinger som har vært med på å ta sangene mine videre. Slik har noen av dem etter hvert blitt regnet som klassikere. Jeg er nettopp blitt 70. Jeg er veldig heldig som har sanger som fortsatt blir sunget.

Jimmy Webb begynner å ramse opp noen av dem som har framført sangene hans. Frank Sinatra, Supremes, Linda Ronstadt, vi vet jo godt at det så mange av dem at vi bare får plass til en brøkdel, så vi ber ham heller å gå tilbake til starten. Og fortelle om da Grammy-prisene for 1967 ble delt ut. Ved slutten av kvelden hadde hans «Up Up And Away», spilt inn av 5th Dimension, vunnet fem priser. En versjon av Johnny Mann hadde tatt én til. Glenn Campbells tolkning av Webbs «By The Time I Get To Phoenix» fikk to Grammy-statuetter. Jimmy Webb var 21 år gammel.

– Jeg hadde jo ikke trodd det skulle bli så mye. Først begynte prisene til 5th Dimension å komme, så fikk Glenn Campbell sine to, og til slutt fikk jeg endelig en selv, for årets beste sang. Vi hadde flere Grammy-priser enn vi kunne bære. Alle drømmene fra barndommen ble oppfylt på et blunk! En opplagt «en gang i livet»-opplevelse. Det går an å vinne en pris igjen en gang, men ikke sånn som dette.

Det går ikke an å forestille seg to mer forskjellige sanger enn lystige og bekymringsløse «Up Up And Away» og den ettertenksomme, triste «By The Time I Get To Phoenix», en av de mest melankolske fortellinger om ensomhet som populærmusikken har skapt?

– Den første er bare morsom nonsens. Den andre har et mørkt og dystert tema, med denne mannen som drar bort fra alt. Det er interessant at du sier det, sanger kan vel ikke være stort mer forskjellige, medgir han.

Jimmy Webb var 19 da han skrev «By The Time I Get To Phoenix». Det høres ut som den unge mannen var full av erfaring og livsvisdom?

– Unge mennesker blir ofte undervurdert i forhold til potensial og intellektuell dybde. Unge har sterke følelser, og er skarpe når det komme til å forholde seg til påvirkninger. Sensitivitetsnivået er på 100 prosent. Å høres «voksen» ut er for meg å være litt for gammel, synes Webb.

På Bylarm i 2011 fortalte Jimmy Webb om en tidlig bønn til Gud, om å få det til i musikkbransjen, og kanskje til og med få jobbe med en sanger som Glen Campbell. Dessverre, la han til, glemte han å be om å bli en suksessrik sanger selv. Dette kan nok Webb leve med, for med stemmen til Glen Campbell ble sangene hans udødelige. Gjennombruddet kom med «By The Time I Get To Phoenix», og Campbell spilte inn en lang rekke andre sanger av Jimmy Webb. «Galveston» var en reaksjon mot Vietnamkrigen, lett forkledd som en rapport fra den amerikanske borgerkrigen. Og «Wichita Lineman» er rett og slett en av de aller fineste av alle verdens fine sanger. Denne uforglemmelige framstillingen av telemontøren som henger i stolpene og mener at han hører kjæresten synge bortover telefonlinjene. Den er senere gjort av Ray Charles, R.E.M. og Johnny Cash, uten at noen kommer i nærheten av sødmen i stemmen til Campbell. Selv forteller Jimmy Webb nå at han synes James Taylor var den som best traff spikeren på hodet.

– Er sangene basert på egne erfaringer?

– Erfaringene mine er selve grunnlaget. Mange av sangene er dypt personlige, om sånt som har hendt meg selv.

– Du har vel ikke vært en «lineman for the county»?

– Nei, men jeg så mange av dem der jeg vokste opp, de klatret opp og ned i stolpene, og testet telefonlinjene. Jeg forbeholder meg retten til litt dikterisk frihet.

I forordet til «Tunesmith», en mellomting av selvbiografi og lærebok, beskriver Jimmy Webb låtskriving som «hell on earth». Til opplysning for dem som tror at yrket er en lek, og til de i familiens hans som fortsatt mener at eventuelle svake sider av hans personlighet er et resultat av at han «aldri har hatt en jobb». Webb forteller i boka at ideer til sanger hovedsakelig kommer fra to kilder: Fra sjelens dypeste lengsler, og dens største beklagelser. Svært få har klart å forklare sjelens lengsel og beklagelser med så utsøkte tekster og melodier som Jimmy Webb.

– Sånt er jo ofte sangenes raison d‘etre (eksistensgrunnlag) i utgangspunktet. De er der som en utenforstående hjelper, som kan få mennesker til å holde ut, og å konfrontere smerten. Låtskriveren kan være en prest som hjelper til med å behandle utålelig sorg, og forsøker å artikulere den, forklarer han nå.

Jimmy Webb hadde egentlig ingen store planer om å være artist selv. Men slutten av 60-tallet kom med et større oppsving for såkalte singer/songwriters. Det ble mindre etterspørsel etter eksterne låtskrivere, og selv om Webb ikke utmerker seg som sanger selv, spilte han spillet. Dessuten var han sikkert litt for sofistikert og streit for den motkulturelle normen. Han ga ut en rekke fine album, som likevel ikke helt nådde opp i samtidens harde konkurranse.

– De låter hjemmelaget i dag, selv om vi brukte mange penger på de innspillingene. Å høre dem igjen er «sonisk arkeologi». Vi graver opp noe gammelt, det låter litt rustent, men du kjenner igjen skjønnheten i formen», sa Webb til oss for 20 år siden. Så sant, så sant. Han ble forresten langt flinkere til å synge med årene, og på albumet «Ten Easy Pieces» fra 1966 ga han noen av sine mest kjente sanger den utsøkte behandlingen de fortjener, alene med pianoet, slik vi sannsynligvis får høre dem i Oslo nå.

I 1982 var Jimmy Webb i Norge og spilte inn en egen TV-spesial med de gamle sangene sine, med norske og svenske sangere og musikere. Med Harald Tusberg som programleder, Fred Nøddelunds orkester bak seg, Göran Fristorp og Susanne Fuhr som medvokalister. Han har mange gode minner fra innspillingen, og skulle, som så mange av oss andre, gjerne har sett den igjen. Plata fra TV-showet er en godbit for internasjonale samlere. På Bylarm i 2011 fortalte han bare om seg selv. Nå skal han endelig gjøre en ordentlig konsert i Norge også.

– Det blir en litt annerledes forestilling enn ellers. Jeg er en pratsom fyr, så det blir ofte mye snakking i løpet av konsertene mine, men jeg ser at det kan bli et språkproblem her. Så her får jeg satse på at sangene i seg selv vil berge kvelden. Sånn kan det kanskje komme til å bli en av mine beste konserter, humrer Jimmy Webb.

Dagen etter denne konserten skal Jimmy Webb være med på en «masterclass», et seminar for NOPA, foreningen for norske populærkomponister. Litt på samme måte som han på Bylarm for fem år siden fortalte om sine erfaringer fra 50 år på toppen. Hva kan han lære bort?

– Jeg tror ikke det går an å lære noen uten begavelse å lage gode sanger. Men det går an å komme til de som allerede har forutsetningene, og forsøke å forsterke deres opplevelse av hvordan det foregår. Det viser seg at de er fulle av gode spørsmål. Jeg er bare glad for å stå til tjeneste med noen gode råd. For ikke å snakke om noen advarsler.

Lista over klassiske sanger av Jimmy Webb er veldig lang, og likevel er det veldig mange andre sanger som er tilsvarende mye mindre kjent. Da jeg nevner side 1 på Thelma Houstons «Breakwater Cat» fra 1980 som en personlig favoritt, trekker han fram Houstons album «Sunflower» fra 1969 som én han selv synes er enda bedre, og så har vi lært noe nytt enda en gang. Webb beklager at omstendighetene ofte virker mot noen av de beste innspillingene, slik at ikke alle får vite om dem.

Sangene til Webb kommer alltid igjen, og igjen. «Do What You Gotta Do» har en sentral rolle i en av årets beste, men også mest omdiskuterte låter: «Famous» med Kanye West, der den både er samplet fra Nina Simone og blir sunget på nytt av Rihanna. – Jeg har ikke hørt den, og jeg har ikke veldig lyst heller. Jeg har blandede følelser for denne. Det er fint å bli husket, men her har sangen funnet veien inn i feiden mellom Kanye West og Taylor Swift. Det kom overraskende på meg. Han ba om ikke tillatelse, det trenger han ikke egentlig heller, for jeg får betalt. For å være ærlig, jeg er med i styret i ASCAP (amerikansk vederlagsbyrå, vår anm.), vi har brukt veldig mye energi på å sørge for at låtskriverne få betalt for sånt, og så lenge jeg får betalt er jeg fornøyd. Men hip hop blir nok aldri min sjanger.

En av Jimmy Webbs aller mest fascinerende sanger er «MacArthur Park». En storslått, dramatisk metafortung fortelling om slutten på et forhold. Den første versjonen, med skuespilleren Richard Harris, var over sju minutter lang. Den ble likevel en hit sommeren 1968. Dette ga kanskje The Beatles anledning til å gjøre det samme med «Hey Jude» noen måneder etterpå. Selv regner han førsteplassen til Donna Summers versjon som ett av høydepunktene i sin karriere. Det finnes virkelig en MacArthur Park i Los Angeles, og det sies at folk stadig drar dit for å se om det er kake igjen, sånn som i den kryptiske teksten. Hvorfor kaka ble stående ute i regnet forblir et mysterium. Er Jimmy Webb klar til å si noe mer om kake på det nåværende tidspunkt?

– Alt jeg kan si er at kaka kommer til å bli godt og grundig behandlet i mine memoarer, som kommer ut i 2017. Boka heter faktisk «The Cake And The Rain», forteller Jimmy Webb. Han vil dessuten lage ei plate med helt nye sanger igjen snart, for første gang på 12 år. Festen er ikke over, det er kake igjen.

Mer fra: Nye takter