4
Eric Clapton
«I Still Do»
Polydor
Eric Clapton har fått gløden tilbake. Kanskje fordi han har brukt mange av sine turnémusikere i studio, britiske ringrever som Andy Fairwather-Low, Paul Carrack, Chris Stainton, Simon Climie. Henry Spinetti og David Bronze. Produsent er Glyn Johns, veteran i kontrollrommet fra The Who til The Clash, og Clapton selv på «Slowhand» for 39 år siden.
«Spiral» kan antyde hvorfor ikke Clapton skriver flere egne sanger: «I just keep playing my song/Hoping that I’ll get along» er over grensen til det banale. Tilsvarende effektiv blir låten når han lar gitaren snakke for seg. Det samme drivet kommer igjen i flere basale bluesspor, i Skip James’ «Cypress Grove» og «Stones In My Passway», som må være en av de siste Robert Johnson-sangene han fortsatt ikke hadde spilt inn. Her er også to av J.J. Cale, for å holde minnet om hans andre store forbilde i live.
En versjon av Paul Bradys «I Will Be There» er det mest folkelig innsmigrende Clapton har gjort på lenge. Med en mystisk gjesteopptreden på sang og gitar av Angelo Mysterioso. Navnet George Harrison brukte da han spilte gitar på «Badge» med Cream, men Clapton har avvist at det er Harrison som går igjen. Mangfoldet fortsetter med Bob Dylans «I Dreamed I Saw St. Augustine». fin gammel gospel i «I’ll Be Allright», og til slutt «I’ll Be Seeing You», en Billie Holiday-standard han litt selvironisk har spilt inn i tilfelle albumet blir hans avskjed. Clapton selv er malt av Sir Peter Blake på omslaget, med et historisk strøk der også. På et hørverdig og overraskende engasjert album.