Nye takter

Et nytt og bedre liv

To uker, tre band og 36 bilder: Tidlig i 1980 forandret norsk rock seg fullstendig.

1 av 8

Da den nye musikkavisen Nye Takter lagde et forsideoppslag med «Punken kommer ikke til Norge» i 1978, var det langt på vei en riktig oppsummering av situasjon der og da. Sex Pistols hadde kommet og reist til og fra Norge, og hadde rukket å bli oppløst attpåtil. Først året etter begynte folk her i landet å røre på seg, og etter hvert hoppe opp og ned også. Denne nye vekkelsen hjemsøkte kanskje ikke landet, men fikk stor betydning i engere kretser. Tirsdag er det premiere på filmen «Punx» på Trondheim Dokumentarfestival. Thomas Robsahms fortelling om da punken omsider kom til Norge, og betydningen den fortsatt har 35 år etter. TV-serien av samme navn begynner på NRK2 15. november.

Punken var ikke akkurat noe hele folket hadde gått og ventet på. Bevegelsen ble drevet fram av en motstandsdyktig liten sekt, av entusiastiske venner som arrangerte konserter med hverandre, som man ofte bare kjente via brev, kassetter som ble sendt hit og dit, eller fanzinene som kom ut med ujevne mellomrom. Fortell dette til ungdom i dag, at det ikke fantes e-post, at det kostet 100 kroner å snakke rikstelefon fem minutter i en telefonboks og at ikke alle omfavnet den mest spennende musikken i landet umiddelbart.

LES OGSÅ: DumDum-gutta på tur

Jeg flyttet fra Bergen til Trondheim høsten 1979, fordi jeg hadde hørt at det var der det skjedde. Her kom albumet «7000 riff», med ni nye band som ingen utenfor bygrensa hadde hørt om før. Johnny Yen Bangs «Gjør det sjøl» definerte den nye tida. De fleste andre på plata hørte vi aldri fra igjen. Men allerede i januar 1980 sto et nytt band fram i Trondheim: Wannskrækk. Som spilte med en fart, en kraft og en arroganse som jeg ikke hadde hørt maken til i Norge. Det ble sagt at Wannskrækk hadde øvd i et halv år før de spilte ute, men andre spilte ute i et halvt år før de øvde.

Jeg brukte mesteparten av høsten 1979 og våren 1980 til å toge fram og tilbake mellom Trondheim, Bergen og Oslo. Nå skjedde alt i full fart. Jeg hadde sett Kjøtt på Lysthuset i Oslo før jul, og var overbevist om at de var landets beste nye band. Jeg likte dem så godt at jeg anmeldte to av de beste låtene på singelsiden i Nye Takter, «Et nytt og bedre liv» og «Nei nei nei», selv om de ennå ikke var spilt inn. I februar kom de på massemønstringen Førkrigsrock i Trondheim, og spilte så hardt at scenen ble full av utagerende fans. Arrangørene, som ellers var frisinnede nok, måtte be Kjøtt om å holde opp. Jeg avtalte å møte gruppa i Oslo så fort som mulig. Og fikk med en prøvepressing av deres første singel, ganske riktig både «Et nytt og bedre liv» og «Nei nei nei», med «Blålys» og «Flue» i tillegg.

En uke eller to senere traff jeg Kjøtt igjen i kjelleren på Soria Moria. Der gruppas to låtskrivere Helge Gaarder og Michael Krohn diskutere sin forskjellige tilnærming til sangene sine. – Jeg skriver humoristisk fordi jeg ennå ikke har begrepet depresjonen, sa Krohn. Jeg syntes at Gaarders tekster hørtes mer desperate ut. – Mine tekster er egentlig også humoristiske. Jeg digger sinnssyke ting, svarte Gaarder.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Etterpå fikk jeg høre at Kjøtt ikke hadde vært helt fornøyd med hvordan de ble presentert i Nye Takter. Jeg var litt for opptatt av at medlemmene var gamle, rundt 25, bortsett fra Michael Krohn som bare var 20. Og at de hadde langt hår, noe som mange i punkmiljøet reagerte på. – Vi forstår jo det, men det er jævlig konservativt tenkt, de er jo like teite som faren og mora mi. Men det er morsomt å bli kritisert. Til tross for vår alder er vi de sprekeste, mente Kjøtt. Bildene ble tatt utenfor slakterbutikken på Torshov, før jeg tok trikken til Østbanen med Helge Gaarder som skulle til Kolbotn. Selv reiste jeg videre til Bergen.

Jeg hadde kjent Sverre Knudsen siden han kom til Bergen året før og spurte alle med kort hår om de ville starte band. Det var ikke så mange i byen med kort hår da, men heldigvis for norsk rocks historie takket jeg nei til tilbudet. Sverre slo seg sammen med dem som hadde vært Johnny Banan Band. Vel fremme i Bergen fredag var det konsert med både The Aller Værste og Johnny Banan Band, på punkaften på Handelshøgskolen. De vordende økonomene tok dette med punken alvorlig, de hadde malt seg som klovner i trynet, og gikk med Durex-skilt og tamponger i knapphullene. Lørdagen spilte The Aller Værste to konserter som oppvarming for dokumentarfilmen «Roots Rock Reggae» på filmklubben. Uten å rive ned hele Studentsenteret, men de var helt klart lyden av noe nytt og stort. Fem mann der fire sang og skrev sine egne låter, med to bassgitarer og farfisa-orgel. Lyden av dem henger igjen.

Mandag ruslet jeg bortover Nygårdsgaten, da fire av de verste tilfeldig kjørte forbi i en varebil, på vei til Linjegods for å hente singelen «Blålys»/«På vei hjem». Stemningen da de fikk se sin første plate var ubeskrivelig. De kjørte ned Nygårdsgaten som de var i ville vesten. Jeg ble med dem rundt i byen for å distribuere plata. På Apollon, Norges beste platebutikk den gangen, tok de selvfølgelig imot en bunke, men de hadde også fått inn mange nye plater rett fra England, så det er ikke sikkert at The Aller Værste gikk med overskudd etter transaksjonen. Vi kom videre til en platebutikk på Torgallmenningen der Chris Erichsen hadde jobbet før. Stemningen var god da innehaveren fikk høre plata, men de forretningsmessige forhandlingene brøt fort sammen. I dag er denne singelen verdt mellom 500 og 1000 kroner, men den gangen var det få butikker som ville ha den.

Siste dagen i Bergen gikk med i øvingslokalet til The Aller Værste, der vi omsider fikk tid til et intervju. – Vi vil bare få folk til å våkne. Røske opp litt, fortalte de. Igjen var jeg opptatt av frisyrer. De som hadde hatt langt hår i Johnny Banan Band så plutselig betydelig yngre ut. – Vi må innrømme at vi var glade da de klipte seg. Det hadde tatt seg dårlig ut med folk med langt hår i denne gruppa her, sa Sverre Knudsen.

Tilbake i Trondheim gikk det ikke så lenge før The Aller Værste kom til byen. De spilte på en vegetarrestaurant, med Wannskrækk som oppvarmingsband. Wannskrækk kom også tilbake på en ny massemønstring, Kraftrock, der disse bildene av dem ble tatt. På en hel LP fra Kraftrock spilte Wannskrækk «Æ veit da faen æ», som ble en slags kjenningsmelodi for dem, og som fikk meg til å utrope dem til det beste punkbandet i landet akkurat da. Alle disse tre gruppene var best, hver gang de kom på scenen. TAV (som alle hadde begynt å kalle dem) spilte inn en EP med «Dans til musikken» som hovedspor, og ble spilt i radioprogrammet til John Peel på BBC. Før året var omme hadde de også gitt ut albumet «Materialtretthet». Kjøtt spilte inn en 12-tommers EP med sju låter, som også står igjen som et av hovedverkene i norsk rock.

LES OGSÅ: Overveldende Raga-hyllest

Det fantes ikke så mye norsk rock ellers tidlig i 1980. Jahn Teigen var voldsomt populær, mens Åge Aleksandersen var i ferd med å slå seg opp igjen etter noen magre år etter at Prudence ble oppløst. Men i aprilnummeret av Nye Takter som hadde disse første intervjuene med The Aller Værste og Kjøtt var det anmeldt 34 LP-er. Bare én var norsk, med Broadway News. Nå begynte nye navn å melde seg fra måned til måned. Jeg har lyst til å nevne ett av disse, selv om jeg ikke kom over dem på min vei denne vinteren: Depress, som sammen med The Aller Værste, Kjøtt og Wannskrækk var de første fire store i den nye norske rocken.

35 år etter preger dette kulturhøsten. Sverre Knutsen forteller om den i boka «1979». DumDum Boys har også fått sin bok, av Sindre Kartvedt, og fortsetter å selge ut konserter. Michael Krohn feires etter alle kunstens regler i neste uke. Disse perspektivene var helt utenkelige i 1980. Aldri før hadde norsk rock vært mer akkurat nå.

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen