5
Grimes
«Art Angles»
4 AD/Playground
Canadiske Claire Elise Boucher som gjemmer seg bak navnet Grimes er tilbake for første gang siden 2012 og «Visons», en ganske så mørk affære. Denne gangen er uttrykket mer direkte, men fortsatt overraskende der pop møter elektronika og kunst. Boucher bruker mer strykere og analog instrumentering denne gangen og oppnår med det et rom der det umiddelbare møter ideer som trenger litt tid på seg forr å synke inn hos lytteren. Nå er det tre år siden «Visions» og mye er endret i musikkbransjen siden da. Ikke minst er albumet som sådan utsatt for stort press. Stort press fra enkeltlåter og EP-er. Boucher går inn for et album med en sonisk helhet og har laget en plate som like gjerne bruker 80-tallet som det aller siste i sin musikk. Grimes låter både mørkt og oppløftende på en gang. De dystre strykerne er en del av dette lydbildet som er fascinerende. Ja, og en anelse selvsikkert. Sånn selvsikkerhet man får når man kan skrive hits for Rihanna og likevel gi ut krevende og utfordrende musikk som dette. Jeg liker Grime best når hun er i det løsslupne hjørnet, som på «Kill V. Maim» – en dansbar sak som øker i tempo og får stadig mer kjøtt på beinet underveis. «Pin» er også leken, nesten naiv, selv med den manipulerte vokalen. Grimes leverer altså igjen.