Karakter: 6
KONSERT
Jaga Jazzist
Sirkus
Øyafestivalen, fredag
Sirkus-scenen er blitt stedet for de store psykedeliske opplevelsene på Øya – etter en skallesprengende torsdag med både Spectral Haze, Flying Lotus og SunnO))). Men størst var det likevel med Jaga Jazzist fredag kveld. Det var ikke bare at lysshowet var så strålende, det var musikken! Og den omtumlende følelsen av å stå sammen med drøyt 4.000 andre og rope, klappe og huje til det som jo egentlig er komplisert eksperimentell jazz!
Gjennom snart 20 år har Jaga Jazzist vært en konstant kraft i norsk musikkliv. De eksporterer og importerer medlemmer til det meste innen norsk pop og rock. Så kommer moderbandet sammen sånn omtrent hvert femte år for å gi ut plate og spille mer sammen. Og når de først er samlet, blir det alltid eksplosivt, men denne gangen var det altså fullt fyrverkeri i hodet, enda sterkere enn sist de var på Øya, etter ”One Armed Bandit” i 2010.
Halvt skjult i mørket, bak stolper med fargede lys, under rad på rad med sveipende mangefargede lyskastere, står de åtte i bandet og gjør bortimot umulige ting enkeltvis og sammen. Intrikate melodiske temaer kastes opp i luften, svirrer rundt, suser fram og tilbake, før de kobles sammen med enorm presisjon, uten at bandet et øyeblikk mister fokus, der de løfter hverandre, musikken og publikum opp og fram.
Festivalformatet gjør at de må komprimere settet til en time, noe som gjorde intensiteten enda sterkere. Det åpnet med tittellåten fra årets Jaga Jazzist-album, ”Starfire”, en plate som er elektronisk orientert, i stor grad programmert, i mindre grad en plate med bandfølelse, innenfor sine stramme premisser fungerer den godt som plate. Men jeg syntes likevel materialet herfra fikk en ekstra dimensjon når det ble løftet fram live, med noe mindre elektronikk og mer rom særlig for blåserne, med et litt enklere og mer kontant driv fra Martin Horntveth bak trommesettet.
”Shinkansen” ble det første store høydepunktet midtveis i konserten. Det er en sang om et japansk tog, som konferansier Martin Hortveth orienterte om, og i denne live-versjonens kraft, tyngde, repetisjon, fart og eleganse våger jeg sammenligningen med popmusikkens beste skildring av togreise: Kraftwerk ”Trans Europa Express”. Er dette jazz? Er det rock? Er det kanskje bare Jaga? Ingen andre låter sånn.
Kveldens største jubel fikk Line Horntveths tubasolo foran tittellåten fra ”One Armed Bandit”, og broder Lars Horntveths kjappe saxofonsolo senere i samme låt var helt svimlende. Stadig , og kanskje særlig i nettopp ”One Armed Bandit”, kom det seilende sånne melodiske partier som fikk publikum til å juble i ekstase og heie Jaga videre, til avslutningen på det som ble en av Øya-festivalens aller beste konserter i år. Allerede tidlig i settet ropte Martin Horntveth: ”Vi elsker Øya! Alle elsker Øya! Men vi spilte her i 1999, vi elsker Øya aller mest”. De spilte på den aller første Øya-festivalen og har vokst i takt med festivalen fram til nå, hvor både Øya-festivalen og Jaga Jazzist er bedre enn noensinne.