Festivalsomrene var ikke alltid slik vi er blitt vant til. Faktisk var det en gang det knapt nok fantes festivaler for pop og rock i det hele tatt. Ragnarock var en stor dag i Holmenkollen i 1973, men en tilsvarende stor fiasko året etter. Kalvøya gikk sin vante gang, men i 1981 ble det ikke festival der heller, angivelig på grunn av skader på gresset på øya året i forveien. I virkeligheten fordi de ikke klarte å sette sammen et program. I Horten regnet den siste store festivalen i byen bort i 1981, selv om de rakk å sende den historisk gullrekka Toots & The Maytals, Ian Dury & The Blockheads og The Specials på scenen siste dagen. Men en gjeng ildsjeler oppe på Hedmarken nektet å overgi seg.
Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!
Ambisjonene for den nye Hamarfestivalen var skyhøye i 1981. Norge skulle på det internasjonale festivalkartet. Den ideelle stiftelsen Elvesus Natur & Miljø gikk sammen med Hamar Råkk Klubb og den lille festivalen Mjøsrock. De hadde hatt flere arrangementer med lokale helter, allerede små underskudd å slite med, og ingen erfaring på et internasjonalt nivå. Arrangørene hevdet å være i kontakt med The Rolling Stones, Pink Floyd og The Who. Artistbudsjettet var skyhøyt etter datidens lokale forhold. Det dobbelte av et vanlig år på Kalvøya, der navn som Van Morrison, Santana og, eh, Smokie hadde stått på plakatene. Kalvøya-sjef Paul Karlsen advarte mot planene. Hamarfestivalen økte i stedet budsjettet med 50 prosent. Dessverre ser det ut til at mesteparten av energien ble brukt til å skaffe artister, mens de praktiske detaljene først kom inn i beregningen noen dager før festivalen skulle starte.
Historien om Hamarfestivalen fortelles i den kommende boka «Hamarfestivalen 1981 – mot rus», redigert av Erland Bekkelund. Jo mer jeg leser om Hamarfestivalen, jo mer tenker jeg at her skulle jeg ha vært. At planene rakner i løpet av en hektisk helg trenger ikke å bety at alt er tapt. Woodstock var offentlig erklært som katastrofeområde i 1969, det meste av logistikk brøt sammen, men likevel er dette blitt historiens mest legendariske festival. Da Hamarfestivalen skulle starte tidlig fredag ettermiddag 19. juni var scenen ennå ikke bygget. De leverte sponplatene som utstyret skulle hvile på, var ikke dimensjonerte for så store forhold. Regnet høljet ned over et jorde som var blitt gjørme uten at publikum hadde dukket opp. Nye grøfter måtte graves for de elektriske ledningene. Konferansier Ivar Dyrhaug måtte gå på scenen og ta støyten da den første kvelden begynte sju timer forsinket, en time etter at det egentlig skulle vært stille på området.
LES OGSÅ: Soul langt mot nord
Hva var det som gikk så galt? Festivalen var lagt til det vanskelig tilgjengelige området Høsbjør nord for Hamar. Arrangørene møtte massiv motstand fra lokale myndigheter og næringsliv. Naboer klaget. Busselskap nektet å kjøre publikum. Strømleverandøren ventet på forskudd. Kommunen satte foten ned for de sanitære forholdene på det som skulle vært campingplassen. Midt oppe i dette kaoset satt åpningskveldens hovedattraksjon Mike Oldfield og ventet på at scenen skulle bli klar. Da det praktiske var klart, var det for sent å spille. Oldfield måtte dra tilbake til Victoria hotell på Hamar med uforrettet sak, der han visstnok spilte i baren for gjester som ikke hadde betalt for opplevelsen.
Selv om alt hadde gått på skinner, hadde det ikke kommet nok folk til å gjøre Hamarfestivalen til en suksess. Arrangørene hadde regnet med 15.000 mennesker på hver av de tre dagene. Anslagsvis 3.000 hadde bestemt seg for å ta turen til Hamar. Mike Oldfield kom fem år etter sine beste plater, og to år før «Moonlight Shadow». Rett under ham på plakaten sto Wishbone Ash, som ikke hadde vært helt på høyden på ni år, og medlemmene hadde begynt å skalle av. De trakk seg attpåtil i ellevte time, og ble erstattet av The Troggs, som da hadde gått 14 år uten nye suksesser. Senere legendariske navn som Dexys Midnight Runners, Ebba Grön og The Aller Værste sto med overraskende små bokstaver nedover på programmet i forhold til Jannicke, Alex og Jukka Tolonen.
LES OGSÅ: Imperiets fall
Det fortelles om en rekke store konsertopplevelser i løpet av de to siste dagene, da de fleste navnene som var bebudet virkelig opptrådte. Et av høydepunktene skal ha vært timen til Dexys Midnight Runners. I den svært sjeldne MK II-utgaven med sitt «Projected Passion Revue», som bare gjorde noen få konserter. Helt til slutt på søndagen gikk Roy Harper på scenen og spilte et stort, tre timer langt sett, i en gul dress. Til slutt var det knapt nok noen igjen som hørte på.
LES OGSÅ: Med kropp og sjel
For det meste fikk de utenlandske artistene betalt. På bekostning av de norske, men bare to-tre navn valgte å reise fra festivalen uten å opptre. Det sies i boka at Anne Grete Preus, som den gangen spilte i Veslefrikk, fra scenen oppfordret folk til å storme arrangørenes hovedkvarter på hotellet. Opprøret uteble. Ole Paus tok saken i egne hender, og la seg på panseret til bilen til en av de ansvarlige som forsøkte å komme seg unna. Det ble hevdet at han stakk av med en koffert full av penger. Neppe sannsynlig, slik de økonomiske tilstandene hadde utviklet seg. Ingenting tyder på misligheter fra arrangørenes side. Alle senere anmeldelser ble henlagt av politiet. «Helt siden den strålende katastrofen med Hamarfestivalen i 1981 har vi visst at det lønner seg å bygge festivaler opp sakte, men sikkert», skrev vi etter fiaskoen med den nye Kollenfestivalen i 2012.
Det formelle navnet på festivalen, som det framgår av tittelen på boka, var «Hamarfestivalen 81 – mot rus». At Dexys Midnight Runners var en sjargong for svært oppkvikkende piller var det vel ikke så mange som visste. Men dette var et mantra på tidlige norske festivaler. «Prøv nykter» sto det på Kalvøya-plakatene. «Velg nykter» anbefalte de i Horten. I dag er hele festivalkulturen basert på salg av øl. Søndagene er borte fra programmene, fordi folk ikke drikker nok på hviledagen.
Etter de samtidige sammenbruddene i Horten og på Hamar i juni 1981 ble resten av 80-tallet uten større nye norske festivaler. Bare Kalvøya holdt ut, og Roskilde var lenge det største målet for et norsk publikum. Tenk på det neste gang du klager over tilbudet på sommerens utallige festivaler, der store verdensstjerner spiller Norge rundt som den naturligste del av verden.
Boka om Hamarfestivalen skulle vært utgitt neste uke, men er utsatt i noen uker til, på grunn av sentrale kilder som har meldt seg i siste liten.