Highway To Drammenshallen

Av: Geir Rakvaag

10. februar 1986: «AC/DC var klare for Drammenshallen, og Drammenshallen var klare for dem. Altså ingen stoler. Alt var lagt til rette for en stor fest, og stor fest ble det. La det bli rock!», skrev jeg i anmeldelsen i Nye Takter etterpå. Dette med stolene var viktig, siden arrangører så langt hadde forlangt at publikum skulle sitte pent og pyntelig og høre på, enten det var Bob Marley eller The Clash som sto på scenen. Anmeldelsen min gikk inn i norskundervisningen på videregående skoler. Alle kritikerne var nemlig ikke like begeistret.

AC/DC var ikke regnet som god tone til å begynne med. Jeg skal ikke skryte på meg å ha vært tidlig ute med å høre på dem. Tvert imot. Denne gruppa var det mange forståsegpåere som ikke forsto seg på til å begynne med. I kjølvannet av punkrocken trengte vi ikke lenger i tungrock.

«Gløden ligger over snittet, men utsynet er slående formelbundet og trangsynt! AC/DC vil boogie. AC/DC vil at deres boogie skal nå alle, så mange som mulig (...) Svære tunge brautende vesener, men små hjerner. «Highway To Hell» er som neshornet, stor og tung, kan løpe fort og er farlig å kollidere med,, men treg og klønete i manøvreringen», skrev Jan Arne Handorff om «Highway To Hell» i Nye takter i 1979. Hadde jeg hørt albumet hadde jeg sannsynligvis sagt meg enig. Jeg registrerte knapt nok AC/DC før jeg ble kjent med den energiske trondheimsgruppa Straw Dogs, som hadde gruppa som sine største forbilder. Heller ikke da sangeren Bon Scott døde i 1980 forsto jeg alvoret. AC/DC gikk meg hus forbi. Da noen av oss under en Londontur i 1981 vurderte å dra til Monsters Of Rock på Donnington Castle var det i så fall for å se Blue Oyster Cult.

LES OGSÅ: AC/DC - rock som medisin

At gruppa kom til Norge i 1980 fikk jeg heller ikke med meg. Jeg er altså ikke medansvarlig for at dørene i Chateau Neuf ble brutt opp før konserten. Under konserten besvimte 15 mennesker, og det var mye slåssing i salen. En av øyenvitnene var 15 år gamle Petter Baarlie: – Jeg var litt redd. Fansen var jo helt gærne. Jeg sto helt foran ved siden av scenen og fikk Angus Young rett i trynet. Svetten hans spruta på meg. Det holder ikke med band som ikke svetter, fortalte Baarlie begeistret langt senere. Slik ble han selv gitarist i Backstreet Girls.

Jeg hadde ingen plater med AC/DC før jeg fikk «Who Made Who» i 1986, soundtracket til Stephen King-filmen «Maximum Overdrive», og det nærmeste gruppa noen gang kom ei samleplate. Like etter ble jeg heldigvis sendt på konsert med AC/DC i Drammenshallen. Og ble gledelig overrasket:

«Det som gjør AC/DC til slikt et perfekt band er at de er så fullstendig annerledes enn alle andre heavyband jeg kan komme på nå. For det første er de mye mer underholdende musikalsk, med sin sterke inspirasjon fra britisk rhythm and blues, noe som gir dem en rifftyngde og kvikkhet ingen andre kan slå dem på. Og mens andre heavyband gir deg en ekkel følelse av at du ikke vet hvem som er dummest – bandet selv, eller du som står og ser på – så er AC/DC rett og slett glimrende underholdning. De har en humor som er ekte, som gjør at man blir i godt humør, av å høre dem, og som gjør at salen kommer i en positiv stemning vi ellers aldri opplever på slike arrangementer. Vi står og ser på heavyrock og flirer!

AC/DC durte gjennom «Dirty Deeds», «Highway To Hell» og alle de andre, mens svetten spruta av Angus som var seg sjøl lik, der han veiva fram og tilbake som en annen idiot og var akkurat slik alle hadde håpet han skulle være. En av tidens største idrettsprestasjoner i Drammenshallen? Brian Johnson imponerte forresten meg like mye med en stemme som også har en formidabel stayerevne. Han toppet seg i «You Shook Me All Night Long», der han gjorde sitt beste for å for å vise at han endelig har slått Noddy Holder på hjemmebane, og sto fram som engelsk arbeiderklasserocks gullgutt nr. 1. En stor scenebajass som passet perfekt inn i opplegget.

Etter å ha gjort unna «Whole Lotta Rosie» bestemte Angus seg for at det fikk være nok av god smak, han dro i gang «Let There Be Rock», og gikk opp på gruppas formidable Marshall-tårn (som ifølge pålitelige kilder inneholder en betydelig andel tomgods) og poserte uhemmet med grim gitarlyd i over ti minutter. Da kunne det være på tide å gå hjem og undre seg over at dette som kalles heavyrock kan være så morsomt av og til. Livet er til å holde ut.»

Følg oss på Twitter og Facebook!

Sånn var anmeldelsen i Nye Takter uka etterpå. Den havnet senere samme år i «Aktuell sakprosa for norskundervisningen», ei skolebok redigert av Tor Dalaker Lund – for øvrig programsjef på Kongsberg Jazzfestival i mange år etterpå. «Hvordan ønsker du at en konsertomtale skal være», sto det i arbeidsoppgavene. Det var nemlig ikke alle som var enige i at AC/DC var så bra. Terje Mosnes i Dagbladet likte ikke det han hørte. «Tordenfjert i Drammenshallen» var overskriften på anmeldelsen hans: «I den fjerne ytterkanten av kommunikasjons- og kunstformen som heter 'musikk' finnes et rituelt fenomen som heter 'tungrock'. (...) Ritualet er enkelt og forutbestemt, uten en eneste overraskelse. Seremonimesterne – altså AC/DC – benyttet musikkinstrumenter, og fra musikken lånte de videre tre, til tider fire akkorder. Den samlede lyd ble forsterket opp til et nivå som mellom Drammenhallens vegger fortonte seg som summetonen med enkelte variasjoner». For eventuelt yngre lesere – summetonen var en jevn tone i gamle telefoner, konstant summende på 440 hz, altså sånn at AC/DC skal ha gjennomført hele konserten i den såkalte kammertonen, en reinstrøken A.

Mosnes hadde noen formildende ord til slutt: «Kjennere av fenomenet forsikret av kvaliteten var topp, ekstasen blant de frammøtte god, og tilløpene til vold og hærverk i tråd med kravene», skrev han. Jeg husker selv godt at ordensvakter og politi hadde en travel kveld. Etter hvert skal alminnelig ro og orden ha blitt gjenopprettet i Drammen, som tillot Iron Maiden å spille i byen senere i 1986. De lokale myndighetene satte imidlertid foten ned for WASP som oppvarmingsband. Men det er en annen historie.

AC/DC spiller på Valle Hovin fredag 17. juli. Billettene har vært utsolgt siden før jul. Dette er gruppas første konsert i Norge etter at gitaristen Malcolm Young ble dement, og trommeslager Paul Rudd ble «kompromittert».