Nye takter

Historisk Paul McCartney

Paul McCartneys maratonkonsert på Roskilde ble en stor opplevelse.

Paul McCartney var i storform på Roskilde, kun dager unna Norgeskonserten på Telenor Arena. Foto: Richard Sagen

Av MODE STEINKJER

6

KONSERT

Paul McCartney

Roskilde, Orange Scene

Hvem skulle trodd at Sir Paul McCartney i en alder langt forbi 64 er i stand til å trollbinde en av Europas største festivaler. Lørdag kveld på Roskilde gjorde han det en rekke legender har gjort før han, han avsluttet årets fest med den største festen av dem alle, en kraftprestasjon av en maratonkonsert og en ren oppvisning i gledessprederi og artistisk stayerevne. Slik føyer McCartney seg inn i en Roskilde-tradisjon som Prince, Bruce Springsteen og The Rolling Stones har bygd opp før han, og han kvitterer for tilliten med en konsert som overrasket og gledet. Det hjelper selvsagt å ha historiens antagelig beste låtbank å ta av, men han gjør det vanskeligere enn som så. Hvilken The Beatles-låt ville for eksempel du satt på om du fikk velge helt fritt fra katalogen? «Another Girl» fra «Help»-albumet? «Magical Mystery Tour»? Ikke det nei, men det er faktisk den første av disse som åpner hele showet, med sur, lav lyd og en stemme som ikke helt bærer. Gruffet skal vise seg å være et vikarierende skremmeskudd, men overraskelsene er ikke over. 39 låter senere, men en avslutning som går inn i festivalhistorien som en av tidenes sterkeste fra og med Wings-påfunnet «Hi Hi Hi» går over i en elegant og kontant «Can’t By Me Love» før den råeste versjonen av «Helter Skelter» du noensinne får høre flerrer over et publikum som teller i underkant av 100.000. Så setter Sir Paul inn ekstrastøtet med «Golden Slumbers», «Carry That Weight» og til slutt «The End» fra Beatles-klassikeren «Abbey Road».
Bare så det er sagt, alle de gode ryktene som har gått om denne turneen som nå kommer til Norge er sanne, og den overlegne låtlisten og maratonløpet på over to og en halv timer inneholder en lang rekke The Beatles-klassikere: «Lady Madonna», «The Long And Winding Road», «Eleanor Rigby», «Blackbird» og så «Hey Jude», som sammen med «Let It Be» løfter den lumre himmelen over den varmeste dagen i Roskildes nyere historie med allsang og utelukkende glede over 73-åringen som står på scenen og selv utstråler nettopp det, en nesten barnlig glede over å stå i front for et uhyre finstemt band og et show som er så gjennomtenkt, dramaturgisk velregissert og mangefasettert, at det er kul umulig å ha innvendinger. Det er heller ikke mye å sette fingeren på om man først leter etter det, om man ser bort fra den lille innkjøringen fra starten.
Stemmen er ikke den samme som den var, men den er annerledes. Det gjør McCartney nærmest et poeng ut av i måten han fraserer over kjente strofer og refrenger, også i det høyere stemmeregistret. Han lar energien være motoren i showet, og han drar det eksemplarisk gode bandet med seg i stedet for å støtte seg på det. Og først og fremst lar han låtene bestemme stemninger og vendinger, ofte innenfor en og samme sang ettersom han lar sine egne tidsepoker speile seg i sangene. Dette understreker han mer enn en gang, blant annet gjennom å fortelle at gitaren han spiller på var med på noen legendariske innspillinger på 1960-tallet. Han trår i det hele tatt ikke feil, men det er ingen selvfølge.
Paul McCartney er en artist det etter hvert har blitt enkelt og nærmest legitimt å mislike, både for hans ublu kommersielle tilnærming og fordi han sitter igjen og forvalter en arv som de var to om å skape innenfor en helhet på fire. Det skal innrømmes at også undertegnede har funnet John Lennon mer relevant enn Paul McCartney, og det ble ikke bedre etter innkjøpet av soloplaten «McCartney 2», en mildt sagt blandet opplevelse i det samme året som Lennon ble skutt. Men når McCartney i 2015-tapning trekker fram rariteten «Temporary Secretary» fra nettopp den platen, for første gang live, er det som om flere biter faller på plass. Det er ikke bare de opplagte, glimrende låtene fra et strekk på femti år, men variasjonen i McCartneys svære katalog som gjør en konsert som dette til en opplevelse som slår det meste han har gjort tidligere i solokarrien. Mellom låtene forteller han anekdoter, han spøker, ler og snakker dansk. Forsøksvis. Nevnte «Blackbird» innledes med bakgrunnshistorien om sinnet han følte over opptøyene i Arkansas under borgerrettighetskampen. Hans hyllester til de som er borte er rørende og ektefølte, med «Here Today» først for Lennon, så en fantastisk gripende «Something» av og for George Harrison. Og flere skal minnes når Linda McCartney får «Maybe I’m Amazed», skrevet til henne og først utgitt på hans første soloalbum «McCartney», senere mest kjent fra liveversjonen på «Wings Over America». Nå koker sletta, det synges, det gråtes og inntrykket av å være med på noe virkelig spesielt setter seg for alvor når «Hey Jude» og «Let It Be» reiser seg som de største allsangopplevelsene tett på hverandre i settet, bare skilt av «Live And Let Die». Denne Bond-låta er ikke akkurat bortgjemt den heller. Tvert imot blir den konsertens Everest, et shownummer som helt sikkert sendte fyrverkeriet og drønnene langt over Øresundbrua. Men også tittelkuttet «Band On The Run» på Wings tredje album, klemt inn mellom storslåtte versjoner av «Ob-la di, Ob-la-da» og «Back In The USSR», hadde et overraskende mektig gjennomslag i festivalnatta.
Noe har skjedd med Paul McCartney, og det er av det gode. Han framstår med en gutteaktig ungdommelighet som er påtakelig, og selv når han er på frierfot hos publikum, med to jenter trukket opp på scenen som skjelvende og stotrende sjarmeres i senk av adelsrockeren, kommer han unna med et smil. Paul McCartney live i 2015 er rett og slett en stor opplevelse og en fantastisk prestasjon. Og tirsdag gjentar han det på Telenor Arena på norsk jord.
Av MODE STEINKJER

DETTE SPILTE PAUL MCCARTNEY PÅ ROSKILDE:

Magical Mystery Tour

Save Us

Got To Get You into My Life

Good Day Sunshine

Temporary Secretary

Let Me Roll It

Paperback Writer

My Valentine

Nineteen Hundred and Eighty-Five

The Long and Winding Road

Maybe I'm Amazed

I've Just Seen a Face

We Can Work It Out

Another Day

Hope for the Future

And I Love Her

Blackbird

Here Today

New

Queenie Eye

Lady Madonna

All Together Now

Lovely Rita

Eleanor Rigby

Being for the Benefit of Mr. Kite!

Something

Ob-La-Di, Ob-La-Da

Band on the Run

Back in the U.S.S.R.

Let It Be

Live and Let Die

Hey Jude

Another Girl

Hi, Hi, Hi

Can't Buy Me Love

Helter Skelter

Golden Slumbers

Carry That Weight

The End