Viv Albertines «Clothes Music Boys» er en av de mest omtalte musikkbiografiene fra det siste året. Ei bok der Albertine forteller om hvordan hun kom inn i det hektiske punkmiljøet i London midt på 70-tallet, og ble med i gruppa The Slits. Som aldri ble like store ikoner som mange av sine samtidige, men som snart 40 år etter står igjen som et av de smarteste, mest framtidsrettede gruppene fra denne tida.
Vi har skrevet om hvordan The Slits redefinerte popmusikken på sidene siden før, men siden det er seks år siden sist, setter vi på albumet «Cut» enda en gang og frisker opp hukommelsen. Å sette på «Cut» frisker opp det meste. Et av de beste albumene fra 1979, det beste året noensinne for britiske popalbum. Mer enn noen gang før eller siden var viktig å ta sjanser. For ei rekke plater det var: «Unknown Pleasures», «The Specials», «London Calling», «Setting Sons», og mange andre.
Selv tilhører jeg ikke den voksende skaren voksne som synes det er heftigere å lese om gamle musikere enn å høre på den. Det pirrer nysgjerrigheten når Viv Albertine kommer med pikante betroelser om sine forbindelser med punkeliten, men det slår ikke å høre platene til The Slits om igjen. Historiene funker ikke like godt uten å gjenoppleve gløden fra den gangen gruppa snudde alle oppfatninger om musikk opp ned, og lagde en av tidens beste plater. Selv om de bare så vidt hadde lært å spille. Faren med en sånn bok er at Viv Albertine står igjen som en som kjente Mick Jones, Johnny Rotten, Sid Vicious, gitaristen i Subway Sect og alle de andre. Hun for beskjeden til selv å framheve at The Slits lagde en av verdens beste album.
Ryktet om The Slits kom dem langt i forkjøpet. Og så kom en radiosession spilt inn for det berømte radioprogrammet til John Peel i BBC, som i et år gjorde The Slits til Storbritannias mest omtalte usignerte band. På sine «Peel Sessions» spiller the Slits punkrock. På «Cut» er de noe helt annet og spesielt. «Cut» ble produsert av Dennis Bovell, en av Englands fremste reggaemusikere, og mannen bak den tunge lyden på platene til dubpoeten Linton Kwesi Johnson. «Cut» har en leken sans for rytme og dubeffekter, som går rett i kroppen. En sentral sang er «Typical Girls», som handler om alle alminnelige forestillinger man har til jenter: forutsigbare, lette å såre, følsomme, står ved sin mann, ikke kreative, gjør ikke opprør, «worries about spots, fat and natural smells». Hvem fant opp den typiske jenta? Hvem kommer med en ny forbedret modell, spør de. Konklusjonen var den beste, eventuelt verste: Typiske jenter får typiske gutter.
Albertine forteller hvordan livet hennes ble forandret ved å høre «Horses» med Patti Smith i 1975. Det var som hun skapte en ny, kvinnelig bevissthet rundt å uttrykkes seg, som ikke hadde vært der før i rocken. Jenter hadde opptrådt kontrollert og høflige. Patti Smith var helt fri. I de nærmeste årene som fulgte kom det en helt ny generasjon med kvinner som satte sin egen standard i rocken. Den britiske post-punken kom med et skred av grupper som vise fram den samme holdningen. Siouxsie & The Banshees, X-Ray Spex, The Raincoats og Delta 5. Og den sveitsiske gruppa Kleenex, som ble tvunget til å skifte navn til Liliput, så ingen skulle forveksle et punkeband med papirlommetørklær. Låten alle disse lagde var fulle av selvbevisst trassig motstand, og fri for undertrykte følelser. «Oh Bondage – Up Yours» skreik Poly Styrene i X Ray Spex. Bak henne spilte Laura Logic saksofonsoloer som avslørte at hun ikke hadde ikke gått jazzlinja noe sted. Alle disse gruppene låter helt fantastisk fortsatt. Et tidsbilde fra en altfor kort æra, men også musikk som oppsto som en plutselig frigjørende tanke.
Dessverre ble denne formen for entusiasme borte på 80-tallet. The Slits ble oppløst i 1982. Etter dem kom Madonna. Som til å begynne med kledde seg som The Slits, men tilhørte en helt annen virkelighet. For punkrocken lot seg aldri selge. Postpunken enda mindre. The Slits kom aldri til å prege sin samtid. Men de har satt sine spor. Hadde de fått jobb på Bylarm i dag? Jeg tror det. Snart 40 år etter står den spanske gruppa Hinds på Sentrum Scene og fører arven videre. Sannsynligvis med noe bedre arbeidsvilkår.
The Slits kom sammen igjen i 2005, uten Viv Albertine, og fortsatte til sangeren Ari Up døde i 2010. Albertine ga ut sitt første soloalbum, «The Vermilion Border», i 2012. Året etter spilte hun hovedrollen i Joanna Hoggs film «Exhibition», som vises på Cinemateket i disse dager.
I boka si forteller Viv Albertine om hvordan The Slits måtte gjemme seg bort hvis de skulle få bo hotell mens de var på turné. De kunne for eksempel ikke spise frokost sammen med de andre gjestene. «Ingen må se oss. Vi eksisterer ikke. Hvor vi enn går blir vi behandlet som en trussel mot rikets sikkerhet». Det spørs om vi noen gang igjen får følelsen av at musikk blir viktigere.