6
SOUL
D’Angelo And The Vanguard
«Black Messiah»
Sony
«Jesus, the black, revolutionary Messiah!» roper en predikantstemme, som er samplet på dette årets mest bemerkelsesverdige album: «Black Messiah» av og med D’Angelo. Den store fortapte sønnen i amerikansk soulmusikk synger jula inn, 14 år etter at han sist ga ut plate («Voodoo», 2000), og i mellomtida hadde mange gitt opp håpet om at han skulle vende tilbake. I 2012 spilte D‘Angelo i Norge for første gang siden Quart 2000, en konsert som demonstrerte hans overlegne talent, men som også føltes litt tilbakeskuende, og ikke umiddelbart overbeviste om at D’Angelo var en mann for framtida. Ikke minst derfor oppleves «Black Messiah» som noe av et mirakel. 2014-listene og -oppsummeringene vi forfattet for bare en uke siden føles allerede irrelevante.
Praktisk talt uten forvarsel ble «Black Messiah» gjort tilgjengelig i alle digitale kanaler natt til mandag denne uka. Utgivelsen av plata ble framskyndet som D’Angelos respons på frikjennelsen av politimannen som hadde skutt en svart tenåring, og de påfølgende opptøyene i Ferguson, tidligere i høst. En svært interessant nyhetsartikkel i New York Times denne uka forteller om hvordan folkene rundt D’Angelo var like overrasket som alle andre over hvordan plata nå faktisk materialiserte seg. Tida var inne for denne musikken akkurat nå.
Disse 12 låtene utgjør et rikt, psykedelisk teppe av lyd, der historie og samtid flettes sammen, der funk, hip hop, soul, rock, gospel og jazz danner en syntese som først og fremst er D’Angelo. Samtidig peker dette til noen store albumstatements i soul- og funk-historien - Marvin Gaye «What’s Going On» (1972), Funkadelic «One Nation Under A Groove» (1978), Prince «Sign Of The Times» (1987), Erykah Badu «Baduizm» (1996), men kanskje mest Sly & The Family Stone «There’s A Riot Going On» (1971). Det er musikk blitt til over lang tid, under utstrakt misbruk av tape - legenden har det til at «There’s A Riot Goin On» låter så fascinerende nedsnødd fordi båndene ble spilt over om og om igjen. Også «Black Messiah» er spilt inn analogt på bånd (ingen gjør sånt lenger), og det er brukt over 200 timer med bånd, noe som ville vært uhørt selv da denne typen innspillinger var vanlig. I likhet med «There’s A Riot Goin On» er eventuelle klare budskap lagt langt bak i miksen, bak lag på lag med tvil og forvirring, men likevel med en klart hørbar musikalsk visjon. «Black Messiah» låter mindre desillusjonert, mindre paranoid, mer håpefullt enn «There’s A Riot Goin On». Den drøye timen med musikk er omtrent likelig fordelt mellom sanger om kjærlighet og sanger om raseri og urettferdighet. Talende nok har D‘Angelo for første gang kreditert sine medmusikere på plateomslaget: D’Angelo And The Vanguard - «fortropp, (fig) avant-garde», ifølge ordboka. I likhet med Family Stone et band med musikere av begge kjønn, og både svarte og hvite musikere. Kanskje det tydeligste elementet i miksen, utenom D’Angelo selv, er de karakteristiske bassgangene til Pino Palladino, som forankrer musikken, gjør den både tung og lett på en gang. Karakteristisk er også hvordan D’Angelo bygger store tårn av harmonier, lag på lag av sin egen stemme, han er et kor av stemmer helt alene. Omslaget på plata - igjen et talende grep, det er første gang D‘Angelo ikke har bilde av seg selv som omslag - ser ut som et demonstrasjonstog, men det er et bilde av publikum under en D’Angelo-konsert i New York i fjor. Det denne plata viser, er kraften i musikken til en stor artist som reagerer på samfunnet rundt seg.