Jon Larsen, Ulf Hoberg, Erlend Sundin, Erland Bekkelund (red)
«Zappa i Norge»»
DGB Forlag
Tine J. Sir
«Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa.»
Kvalshaug Forlag
Zapper til Zappa igjen
Frank Zappa døde i 1993, men er fortsatt en av rockhistoriens mest fascinerende figurer. Selv om han i en periode var popstjerne i Norge forble han for sær til noen gang å være ordentlig folkekjær. En trofast menighet fortsetter å dyrke mannen og musikken hans. Om to uker kommer de sammen for en ny ZappaUnion, der flere av Zappas gamle musikere spiller musikken hans.
- Selv så han på alt han gjorde som deler av ett stort kunstverk: Det å være Frank Zappa. Kompositorisk var han mangesidig, fra den streiteste rhythm and blues, via alt av jazzrock med sløye arrangementer, til ganske utilgjengelig kontemporær musikk. I tillegg kommer tekstene og det teatralske, sier Jon Larsen. Mest kjent som gitarist i Hot Club De Norvege, dessuten produsent for en rekke album med Zappas gamle musikere, og nå utgiver av boka «Zappa i Norge».
Frank Zappas første konsert i Norge var på Kalvøya-festivalen i 1973. Dette er bakteppet i romanen «Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa», av Tine J. Sir. Som forteller om en kvinne som sommeren 1973 reiste fra familien sin, dro til Oslo og videre ut til Kalvøya. Altså ikke en bok om Frank Zappa, men en god beskrivelse av tidsånden rundt hans første besøk i Norge, og fascinasjonen mange følte for den karakteristiske skikkelsen. Frank Zappa går inn i handlingen som den mytiske personen han vitterlig er.
- Mange har hørt mer om Frank Zappa enn de har hørt av musikken hans. Zappa har vært inspirerende for mange, men frustrerende og provoserende for like mange. Og han er en legende som det går veldig mange myter om, sier Tine J. Sir. Som bare var barnet da Zappa døde, men likevel er blitt en stor beundrer av musikken hans.
- Jeg hørte på Zappa gjennom hele oppveksten. Siden jeg var åtte-ni år gammel har jeg spilt plater med ham mer eller mindre hver dag. Enten elsker man musikken til Zappa, eller hater den. Sånn skal musikk være, den må skape en reaksjon, mener hun. Men hvor skal man begynne å høre på musikkens hans?
- Jeg anbefaler «Hot Rats» fra 1969. Den plata er mest mainstream, samtidig som den er veldig Zappa, sier Tine J. Sir.
Frank Zappa kom fram med gruppa Mothers Of Invention i 1966, samtidig med så mange andre alternative poptenkere. Albumet «Freak Out» var virkelig helt utfrika rock’n’roll. Som fikk mange til å sperre ørene opp, men solgte forutsigbart lite. For «We’re Only In It For The Money» i 1968 laget han en parodi på «Sgt. Pepper»-coveret til The Beatles, og lurte seg til litt ekstra oppmerksomhet. Frank Zappa ble en underlig populær kulthelt, som spilte for mange spesielt interesserte, fram til han i 1979 plutselig toppet norske hitlister med grisevisa «Bobby Brown (Goes Down)». Det siste leddet i tittelen ble fjernet på singelen, slik at det store publikum ikke skulle bli nysgjerrige på hva sangen egentlig handlet om. Frank Zappa forble en sterkt omdiskutert figur.
- Det er ikke gitt at alle liker alt, eller at alle skal like noe i de hele tatt, sier Jon Larsen, som likevel har dette forslaget til nybegynnere: - Han lagde tre album på 70-tallet som er litt strammere i fisken: «Overnite Sensation», «Apostrophe», og «One Size Fits All».
En som i alle fall traff Zappa under besøket på Kalvøya var Arne Nordheim. De to ble gode venner, og møtte hverandre mange ganger i årene som fulgte. Dette forholdet blir presentert med en egen kveld på museet Rockheim i Trondheim neste lørdag. Frank Zappa kom til Norge med relativt jevne mellomrom, ni ganger på 15 år, fra 1973 til 1988. Etter Kalvøya reflekterer konsertstedene den økende oppslutningen om musikken hans, fra Njårdhallen via Ekeberghallen til Drammenshallen. Og bare en liten nedtur igjen mot slutten, til Skedsmohallen i 1988. Han var også på snarvisitt for å presentere filmen «Baby Snakes» på Colosseum kino i 1980. Her fortalte han at han hadde laget en film uten handling, siden de fleste andre filmer har en handling. «Filmflopp av rang» sto det forsida av Nye Takter, under et stort bilde av Zappa. I et intervju med musikkavisen kom han også med en av sine mange programerklæringer: - Jeg mener at samfunnet ikke skal forhindre «unormal» oppførsel eller aktiviteter. Fordi det er disse menneskene som gjerne finner opp noe nytt. De burde gis all frihet.
Boka «Frank Zappa i Norge» går gjennom alle norgesbesøkene, med bilder fra både amatører og pressefotografer, nyskrevne personlige betraktninger, og mer eller mindre kuriøse presseklipp. Frank Zappa ble kåret til «Årets popartist» i VG i 1979. Han vant også avstemninger i Det Nye, og er avbildet i boka med «Det Nye-diplomet». Vi ser også at ukebladet Hjemmet hadde en konkurranse med uspesifisert Zappa-LP i premie. Alle hjem burde kanskje ha minst ett Zappa-album, men praksisen med å dele ut Zappa-plater til leserne har siden opphørt fra Hjemmets side.
Den norske fanklubben Frank Zappa Society ble stiftet i 1980, i forbindelse med en konsert i Drammenshallen. Zappa var blitt popstjerne med «Bobby Brown», og noen gamle fans mente det var på tide å markere at Zappa også hadde en hengiven fanskare som hadde vært med en stund. - På en måte er jeg smigret. På en annen måte er det som å bli fulgt av Interpol, sa Zappa selv i den forbindelsen. Konserten i Drammen dette året ble en prøvelse i forhold til hans nye stjernestatus. «Bobby Brown» var spart til ekstranummer, men da hadde mange forlatt salen i frustrasjon over hva som ellers ble framført.
Oslo har fått sin egen årlige Zappa-festival: ZappaUnion arrangeres for tredje gang 7. og 8. november for å hylle mannen og hans musikk. Til klubben Cosmopolite kommer to band med musikere som spilte med Zappa selv: The GrandMothers Of Invention ledes av Don Preston og Bunk Gardner fra det originale Mothers Of Invention. Banned From Utopia er musikere som var med Zappa senere, på 70- og 80-tallet. I tillegg kommer The Yellow String Quartet, en strykekvartett fra Tyskland med Zappas klassiske komposisjoner og litt til.
- Hvis du først kommer inn i Zappas verden så kommer du aldri ut igjen. Jeg har vært der i 40 år, forteller festivalsjef Erlend Sundin.
- Jeg er genuint opptatt av at musikken hans skal framføres og leve videre. Han var ikke bare «Bobby Brown», har lagde 50-60 album mens han levde. Nå kom nettopp hans utgivelse nr. 100, siden familien fortsetter å gi ut nye plater. Mannen slutter aldri å forundre meg. Han er nesten utømmelig, mener Sundin.
For nybegynnere anbefaler Sundin albumene «Sheik Yerbouti» og «One Size Fits All».
- Der er det noen låter som fenger, som alle kan forholde seg til, mener han.
Arbeidet med boka om Zappas besøk i Norge ble startet da Jon Larsen og Zappa-fan Ulf Hoberg fant hverandre på Facebook.
- Vi begynte å fantasere om dette under ZappaUnion i fjor, der 200 skrev seg på ei liste om ei sånn bok. De som liker Zappa, de har likt ham hele tida. Det er en stor gruppe folk. For meg har han alltid vært en spennende musiker. Du visste aldri hva du fikk på en konsert eller på plate. Enten likte du det, eller så likte du det ikke. Mange kvinner liker det ikke, på grunn av tekstene hans på 70- og 80-tallet. Eksplisitte tekster som kan virke forstyrrende på noen. Bare ta «Bobby Brown», den hadde aldri blitt spilt på radio om de visste hva den handler om, sier Hoberg. Som anbefaler samleplata «Understanding America» som en god introduksjon til Zappas store produksjon.
Jon Larsen er ikke direkte involvert i denne festivalen, men ser klare paralleller til sin egen Django-festival.
- Da jeg startet Django-festivalen hadde Django Reinhardt vært borte i 25 år. De gamle musikerne hans var fortsatt i live. De kunne fortelle om hvordan ting hadde vært. Nå er parallellene til Zappa-fenomenet påfallende. Han har vært borte i litt over 20 år. En ny generasjon griper tak i musikken, klør seg i hodet og tenker «hva var dette for noe»?
Presseklipp gjengitt i «Zappa i Norge» viser at Frank Zappa ikke ble like godt mottatt av den lokale pressen ved alle anledninger. Dette minner oss om hans egne ord, om at «musikkjournalister er folk som ikke kan skrive, som intervjuer folk som ikke kan tenke, og skriver for folk som ikke kan lese». Dette kan vi, på vegne av alle involverte, bare beklage.
geir.rakvaag@dagsavisen.no
