De gikk fra engelsk til norsk

Strømmetjenesten Wimp presenterer sin egen liste over tidenes 25 beste norske coverlåter. Det vil si 25 sanger oversatt fra engelsk til norsk. Med en upåklagelig topplassering til Lillebjørn Nilsens «Barn av regnbuen», en sang som er blitt norsk så god som noen, selv om Nilsen aldri har lagt skjul på at sangen egentlig er skrevet av Pete Seeger.

En av mine aller første favorittlåter i popmusikken var oversatt fra engelsk til norsk. «Og så kom Helgenen frem» med The Key Brothers & The Quivers, deres versjon av The Coasters’ «Along Came Jones». The Coasters hadde jeg aldri hørt, men Helgenen og Detektimen visste jo alle om i Norge 1965. Sangen kom godt ut av å bli tilpasset lokale forhold. Året etter gjorde the Vanguards lykke med, eh, «Lykkeveien» og «Mot ukjent sted». Begge oversatte sanger som skapte stor debatt. Spesielt sistnevnte ble skjelt ut etter noter av forståsegpåere for å være for banal i forhold til den nye rockeforståelsen. De visste nok ikke at Bob Dylan omtrent samtidig spilte inn sin versjon, riktignok på originalspråket. Men oversatte sanger har ikke alltid vært regnet som god tone.

Dagsavisen lagde tidligere i år en liste over det vi mener er tidenes 20 beste sanger om Norge. Tidlig i prosessen skjønte vi at det ikke går an å utelukke oversatte sanger. To av våre 20 beste er også med på Wimps liste over sanger som har gått fra engelsk til norsk: «Barn av regnbuen», og «Fru Johnsen», Inger Lise Andersens versjon av Jeanne C. Rileys «Harper Valley PTA». Også sistnevnte, oversatt av Terje Mosnes, er et strålende eksempel på at en utenlandsk sang kan bli så norsk som det går an, og ta samfunnsdebatten et lite skritt videre. Vi ga Mosnes et ekstra pluss for linja «fordi min skjørtekant er nærmere den himmelen dere aldri kommer til», som ikke er antydet på engelsk. Samtidig hadde Ole Ivars en stor hit med «Regnets rytme», Wimps nr. 10 nå, egentlig The Cascades’ «Rhythm Of The Rain». Men den mest minneverdige linja i Lasse Hovds oversettelse, «mens regndråper blander seg med tårene på mitt kinn» var ikke med i originalen.

I popmusikkens barndom ble utenlandske slagere oversatt til norsk på samlebånd. Sannsynligvis var de lettere å få spilt på radio også, i en tid da utenlandsk popmusikk var en fryktet begrep i Rikskringkastingen. På 70-titallet ble denne virksomheten videreført industrielt, først og fremst med artistene fra plateserien «Treff». Inger Lise Rypdal, Gro Anita Schønn, Stein Ingebrigtsen tolket ofte de siste hitlåtene i lokal språkdrakt. Med vekslende hell. Men noen av dem var faktisk ganske fine. Inger Lise Rypdal fikk en av sine sin største hits, og den aller beste med «I mitt liv», egentlig den spanske MGP-låten «Eres Tu» av Mocedades. Selv var jeg skeptisk til regelverket i NRKs Norsktoppen i programmets glansalder på 70-tallet: At det var lov å ha med utenlandske melodier, men ikke engelske tekster. Siden har jeg fått et annet syn på dette. Ord skaper like sterk tilhørighet som toner.

Oversatte tekster må godkjennes av opphavsmenn eller deres representanter, som ofte krever å få oversettelsen med sitt nye innhold oversatt tilbake til originalspråket. Likevel har det gått forbausende lett å få godkjent gjendiktninger av noen av verdens mest beskyttede artister. Bob Dylan har aldri vært vanskelig å be. En langvarig gjenganger i Ønskekonserten var Inger Jacobsens «Vinden gir svar». «Blowing In The Wind» med motsatt konklusjon i refrenget: «Vinden kan gi svar/På alle de spørsmål du har» er ikke forenlig med min tolkning av Dylans budskap. I «Stuck Inside Of Mobile With The Memphis Blues Again» oversetter Jan Erik Vold «oh mama» til «åh brannbil». Med stort hell. Volds Dylan-bok «Damer i regn» nyutgis igjen i disse dager. Kåre Virud framførte tekstene på et helt album. Også Åge Aleksandersen har laget et fullt Dylan-album på norsk. Og Tom Roger Ådland kom helskinnet fra vågestykket å gjøre hele Dylans «Blood on The Tracks» på norsk, og kom på 17. plass på Wimp-lista.

Også The Beatles har vært oversatt mange ganger. I sin vri på «Here There And Everywhere» erstatter Øystein Sundes «everywhere» med «stikkelsbær» (Wimps nr. 15). Det gikk til og med lenge rykter om at Benny Borg rakk å gi ut «The Long And Winding Road» som en «En lang og vindfull vei» før The Beatles selv kom med sin versjon på «Let it Be», siden notene allerede var publisert. Kunstneren Oddvar Torsheims har laget hele album med avanserte dekonstruksjoner av både Dylan (Wimps nr. 25) og Beatles. De siste ble imidlertid for sterk kost for musikkforlaget, som var eid av Michael Jackson. Løsningen ble i dette tilfellet å skrive om melodiene. Slik kom også denne plata ut til slutt. Verre gikk det for prosjektet «Bob Marley på norsk», som måtte trekkes helt tilbake. På grunn av Ole Ivars’ versjon av «No Woman No Cry», som vakte anstøt i sin nye form, «Nå går det for meg».

Wimp har tatt med to norske versjoner av Steve Goodmans «City Of New Orleans»: Vazelina Bilopphøggers‘ «Hei, gamle Valdresfjell», på 7. plass, handler om å sette seg i feil togvogn på vei til Fagernes. Øystein Sundes «Liten og grønn» (nr. 6) handler om å fly med Widerøe. Samme sang finnes som helt andre rundturer, om Hurtigruta (Elg) og NSB (Lillian Askeland). En annen reisebeskrivelse fra Nye Takters nasjonalsanger er ikke med hos Wimp. Deres liste begrenser seg til «fra engelsk til norsk», og har ikke med vår gode nummer 2, Alf Prøysens «Så seiler vi på Mjøsa» med Nora Brockstedt. Som egentlig var «Resan til Chyterae» med svenske Ulf Peder Olrog.

Mulighetene er uendelige. Jeg kunne holdt på til langt ut på søndagen. Det flotteste eksempelet fra senere år er Joddski og Ingeborg Selnes’ «Bodø State Of Mind», deres vri på Jay Z og Alicia Keys’ «Empire State Of Mind». Men den er ikke gitt ut offisielt, og derfor utenfor Wimps rekkevidde. Gjelder instrumentallåter? Hvem ville trodd at folkemusikktrioen Bukkene Bruses «St. Sunniva» egentlig er Emerson, Lake & Palmers «Karn Evil No9»? Og ennå har vi ikke begynt å snakke om Prima Vera...

geir.rakvaag@dagsavisen.no