Da W.A.S.P. ble bannlyst i Norge

Artikkelen ble opprinnelig publisert før W.A.S.P. var hovedattraksjonene på Tons Of Rock-festivalen i Halden i 2014. Saken er oppdatert 2023.

En mørk novemberdag i 1986: Sangeren som kaller seg Blackie Lawless sitter på et hotell i Sandvika og beklager at bandet hans ikke får spille sammen med Iron Maiden i Drammenshallen. Formannskapet i byen sa nei. Ryktene om sceneshowet deres var kommet bandet i forkjøpet. De ble rett og slett nektet å gå på scenen av politisk valgte myndigheter. Noe lignende har ikke skjedd i Norge verken før eller siden.

– Vi spiller bare teater. Det samme som Shakespeare, bare at musikken er annerledes. Og kom ikke å si at det ene er bedre enn det andre. INGEN, ikke du, og ikke jeg, har lov å si at det ene er bedre enn det andre, sa Blackie Lawless den gangen. En av de mest fascinerende rockestjerner jeg noen gang har møtt.

– Min første reaksjon var at det kunne være det samme. Hvis de som bestemmer i Drammen ikke vil ha oss kan vi dra et annet sted. Men det var en arrogant tanke. Det er verst for dem som liker oss, jeg husker selv hvordan det var å ville se et band og ikke få lov. Det gjør vondt, mente sangeren.

Sceneshowet fikk vi altså aldri se, men både vi og formannskapet i Drammen hadde hørt om det. Fullt av kunstig blod, gørr, rått kjøtt, bare rumper, tvilsomt kvinnesyn – og penisfutteral. Så dumt som bare rock kan være. Det morsomme var at debutalbumet til W.A.S.P var en studie i essensen av god rock’n’roll. Et rasende kjør, med glitrende låter og brennende refrenger. Inspirert av Slade og Little Richard. Vi kan spole tilbake et år før Drammen igjen, til et hotell på Oslos beste vestkant, der Blackie Lawless og gitaristen Chris Holmes var på besøk for å forklare meningen med W.A.S.P.

[ Märtha Louise avlyser «Debatten»-intervju på NRK i kveld ]

– Jeg er ute etter jenter, sex og alkohol, sa Chris Holmes. Blackie Lawless var allerede fra starten mer filosofisk anlagt: – Fordi om jeg ser annerledes ut, så tror jeg at jeg stort sett tenker det samme som alle andre. Det er bare at jeg tenker mer. Folk har en million ting å være sinte på; skolen, jobben, all dritten, sa Lawless. Chris Holmes er senere kjent for en scene fra dokumentarfilmen «Decline Of The Western Civilization 2», der han ligger stupfull på en luftmadrass i bassenget sitt og forteller om hvor mye han drikker, mens mora hans sitter ved siden og hører på.

Under her ser dere Blackie Lawless i kjent positur fra 80-tallet:

Jeg fikk stor sans for både Blackie Lawless og gruppa hans i andre halvdel av 80-tallet. Gruppa møtte stor motstand hjemme i USA også, og var et hovedmål for den nye sensurbevegelselen som vokste fram i USA. Parent Music Resource Center (PMRC), en bevegelse som ville kontrollere innholdet på plater. og fikk innført merking av plater med dristig språkbruk. Anført av senator Al Gores kone Tipper, derfor populært kalt «senatorfruene».

– Nå kommer snakket om sensur også, noe utrolig drittpreik. De har sirklet oss inn. Vi er blitt et kjent navn. Vi er alle foreldres verste mareritt, sa Blackie Lawless der han satt, et godt stykke unna scenen i Drammen.

[ Hva skjedde egentlig med USAs store TV-stjerne? ]

– Det som bekymrer oss er ikke sensuren i seg selv, men hvem som skal stå for den. Hvem er det som vil være Gud her? PMRC hadde planene klare. De skulle gjøre dette selv. Hvis de kan gjøre dette i dag, hva kan de gjøre i morgen? Nå blir rocken brukt som syndebukk for alt disse menneskene ikke klarer å fikse i sine egne hjem. Hvis barna deres var blitt oppdratt skikkelig er det ingen fare for at de ville finne på noe galt etter en konsert. Disse holdningene kommer til å være populære til Reagan og Hollywood-vennene hans forsvinner fra embetet. Jeg tror de fleste folk egentlig er bra mennesker, men vi har noen få som lager dritt for andre.

I 1989 kom Blackie Lawless og W.A.S.P. tilbake til Norge enda en gang. Til Oslo og Rockefeller, der de viste fram sitt nye show som var det forriges rake motsetning. Helt fritt for ytre staffasje. Lawless hadde forstått at sjokkeffektene sto i veien for budskapet.

– De greiene gikk helt over styr. Det var umulig å få sagt det vi ville si samtidig. Folk forsto ikke humoren i det, de tok det mye mer seriøst enn det var. Ikke minst her i landet, lo han. Det aktuelle albumet «The Headless Children» hadde bilder av Stalin, Hitler, Idi Amin, Pol Pot og Ku Klux Klan på omslaget. Innholdet var godt gjennomtenkt. Lawless hadde fortsatt mye på hjertet om autoritær tenkning. Og mens W.A.S.P. ventet på å gå på scenen i Oslo ble massakrene på Den Himmelske Freds Plass innledet, samme kveld som Ayatollah Khomeini døde.

– Og et eller annet sted har han mye å svare for i kveld. Men det er nok av «headless children» andre steder, rapportene fra Kina blir verre og verre. Hver dag setter jeg meg ned og ser på nyhetene og blir stadig mer forbanna, fortalte han.

[ Det er ingen god dag for instituttet eller folkehelsa ]

Lawless hadde også med seg sin ferske analyse av sensurkampanjens forhold til den politiske utviklingen i USA.

– Det viste seg at hele kampanjen bare var bullshit for å få en bestemt mann valgt til president. Det er ikke så viktig å sensurere plater at man skal bruke millioner av dollar på det. Alt ble gjort for å gjøre Al Gore kjent og få ham inn i Det hvite hus. Nå vet alle hvem han er, han er den eneste seriøse utfordrer for det demokratiske partiet i 1992, og med George Bush som motstander har han store sjanser for å bli den nye presidenten i USA. Jeg er livredd, sa Blackie Lawless i 1989.

Al Gore kom ikke fram til presidentvalget i 1993, Han ble i stedet visepresident for Bill Clinton, og selv presidentkandidat etterpå. I 2000 fikk han flest stemmer under presidentvalget, og bare en tvilsom høyesterettsavgjørelse i favør av Bush den 2. forhindret at Blackie Lawless fikk rett i sine spådommer. I sin internettbiografi «30 Years Of Thunder» kaller Lawless kapittelet om sensurkampanjen til PMRC for «An Inconvenient Truth», det samme som Gores film om global oppvarming.

– Jeg har sett lyset, og det er opplysning. Vi artister har fått muligheten til å uttrykke oss over hele verden. Og 95 prosent av dem som driver med det samme som meg forstår ikke hvor stor makt de har. Vi bør veie ordene våre, sa Lawless. Men det var kanskje for sent for ham å bli tatt på alvor. Han har fortsatt å turnere og gi ut nye plater med W.AS.P. Han jobber med et nytt større verk som heter «Golgotha», som kommer neste år. Sterkt påvirket av en utvikling man neppe hadde sett for seg for 30 år siden: Lawless er i dag kristen. Ikke forvent å få høre «Animal (Fuck Like A Beast)» på konsertene hans lenger. I selvbiografien forteller han at han var personlig kristen i tenårene, men siden vendte seg mot institusjonalisert religion som han oppfattet som autoritær vranglære. Nå har en rekke hendelser i livet hans gitt ham barnetroen tilbake. Han forteller at han kan lage sanger som er like fulle av død og vold som før, bare ved å referere til Bibelen.

Etter det Dagsavisen erfarer kommer konsertene i Oslo til å gå sin gang uten innblanding fra byens styre og stell.

[ Klassesamfunnet er overalt, også i Norge. Også blant barn på vei til en ishockey-turnering ]