POP
Sky Ferreira
«Night time, my time»
Capitol Records
21-år gamle Sky Ferreira er en slags merkelig versjon av den amerikanske drømmen. Hun ble født av to veldig unge foreldre som satte henne til å vokse opp hos bestemoren, som da var kjendisstylist i Los Angeles. Ferreira droppet ut av skolen ut etter første året på videregående for å satse på musikken sin. Capitol Records signerte Ferreira allerede som 15 åring. Allikevel er det først nå, seks år senere, at hennes første fullstendige album kommer ut. Før «Night time, my time» har Ferreira gitt ut ganske kjedelig popmusikk, blant annet EP-en «Ghost» i 2012. Hun har også etablert seg som en it-jente gjennom hard festing, modelljobbing for store navn som Calvin Klein og Yves Saint Laurent, samt via mindre filmroller. Man skulle kanskje tro at et album skapt såpass lenge etter planen, mellom så mange forskjellige roller, ville ha resultert i en retningsløs kjedeproduksjon. «Night time, my time» er derimot en spennende popskive, med overraskende personlige tekster og raffinert brodd.
«Night time, my time» åpner med låten «Boys», der Ferreira først predikerer sin uavhengighet av det motsatte kjønn, for så i et sukkersøtt refreng å innrømme at det tross alt finnes én spesiell fyr hun liker veldig godt. Ferreira har en gjennomgående kul måte å kontrastere musikk og tekst på denne måten. Graden av slik finesse er kanskje ikke så rar, om man tar en nærmere titt på plata sin superprodusenttrio: Utover Ferreira selv har Ariel Rechtsaid, medforfatter av låten «Climax», Usher sin kanskje beste låt noensinne, vært med på å skrive så godt som alle låtene. Rechtsaid er også mannen bak Plain White Ts sin monsterhit «Hey there Delilah». Justin Raisen, produsenten til Charlie XCX, har også vært med på det faste skrivelaget. Resultatet har her blitt ekstremt fengende elektropop.
I likhet med tilsynelatende resten av sin generasjon er Ferreira på grensen til å være smertelig utleverende. Blant annet gjør den fantastisk såre låten «Nobody asked me (If I was ok)» nesten litt vondt å høre på. Ferreira holder seg gjennomgående innenfor elektropopens rammer, men på et forholdsvis grungete vis. Stemmen hennes er blant annet svært filtrert gjennom mesteparten av albumet og hun nærmer seg støy-buzz på avrundingen av tittelsporet. Balansegangen mellom ungpikestemme og filtrering gjør at Ferreira på sitt vis låter som en slags mellomting mellom Katy Perry og Cindy Lauper, drapert i fantastisk fengende, men langt ifra friksjonsløse popmelodier. «Night time, my time» er følgelig eksperimentell pop på sitt beste.