I november 1963 var plateprodusenten Phil Spector på toppen av sin karriere. Han hadde gjort sin vegg-av-lyd til et av de sterkeste innslagene i amerikansk pop, med hits for The Crystals («Uptown», «He‘s A Rebel», «Da Doo Run Run», Bob B. Soxx and The Blue Jeans («Zip-A-Dee-Doo-Dah») og The Ronettes («Be My Baby»). Phil Spector var fortsatt bare 23, og ble beskrevet som «The First Tycoon Of Teen» i et samtidig essay av forfatteren Tom Wolfe.
Fram mot jul ville Spector toppe sine bedrifter med et album der hans stjernegalleri framførte mange av de moderne julesangene på den samme lydveggen. Det ble ei fantastisk plate, som dannet skole for den sesongbetonte musikken i årene som fulgte, full av jublende jul med sin glede og barnlige lyst. Den kunne blitt et høydepunkt i høytida. Så smalt skuddene i Dallas, og juleforberedelsene kom litt i bakgrunnen. På toppen av hitlistene resten av året lå The Singing Nun, Sæur Sourire, en ekte belgisk nonne, med sin «Dominique». En hyllest til en spansk helgen som var en av grunnleggerne av dominikanerordenen. Riktignok en litt lystigere sang enn det høres ut på papiret. Den syngende nonnens senere historie er derimot dyster nok, men det får bli en annen gang. Phil Spectors julealbum forsvant, og kom ikke til heder og verdighet igjen før den ble nyutgitt av Beatles-selskapet Apple i 1972.
- Kan 12 store julesanger framføres med like stor spenning som dagens popmusikk? Phil Spector stilte spørsmålet selv på omslaget til «A Christmas Gift For You». De fleste hitlåtene til Phil Spector hadde den samme oppskriften, med store stemmer over enda større kor og orkester. Men utførelsen var kanskje aldri bedre enn på det store julealbumet, der bjelleklang i det uendelige satte en ekstra spiss på lyden. I dag er vi blitt vant til at de beste juleplatene ofte er de mest jordnære, men her klang det til høyt under himmelen. The Crystals, The Ronettes og alle de andre strålte gjennom velkjente sanger som «White Christmas», «I Saw Mommy Kissing Santa Claus» og «Frosty The Snowman». Det var bare én nyskrevet sang her, «Christmas (Baby Please Come Home)» med Darlene Love, og i dag er det litt rart å oppdage at den kommer nesten til slutt på plata, og ikke åpner juletrefesten slik det er lett å tro. Den bankende basslinja som etterfølges av et fyldig gospelkor og endelig Loves formidable stemme, er selve essensen av hvor storslått dette låter.
Phil Spector kom storartet tilbake i 1964, først med The Ronettes og «Baby I Love You», men mest med The Righteous Brothers’ og «You’ve Lost That Loving Feeling». I 1965 ga han ut sitt aller største mesterverk, «River Deep Mountain High» med Ike & Tina Turner. Da denne endte på en uforklarlig 88. plass i USA mistet Spector mye av entusiasmen. Han kom ikke tilbake på hitlistene før i 1969 med den nesten glemte «Black Pearl» med Sonny Charles & The Checkmates som godt kan høres igjen i disse sjakktider. Han ble også hentet inn av The Beatles for å polere albumet «Let It Be», en produksjon som Paul McCartney hatet så sterkt av han senere mikset en ny og «naken» utgave av albumet. Spector ble beholdt av Harrison og Lennon, og produserte deres beste soloalbum. For å høre Spectors geni på sitt mest uforklarlige, hør Lennons singel «Instant Karma», som sannsynligvis har tidenes høyeste lyd, uansett volum den spilles på. Og Phil Spector fikk sin julehit til slutt, da han produserte «Happy Xmas (War Is Over)» med John Lennon, Yoko Ono, The Plastic Ono Band og The Harlem Community Choir i 1971. Alle vet vel hvor flott innspillingen er, og ekkoet fra hans eget julealbum er tydelig.
Her slutter den hyggelige delen av historien om Phil Spector. I filmen om hans tragiske liv som kom i vår, med Al Pacino i hovedrollen, har de gjenskapt en hendelse fra innspillingen av Lennons «Rock ’n’ Roll»-album, der Spector truer musikerne i studio, og setter et pistolskudd i taket. Etter hvert kom flere lignende historier for dagen, fra Leonard Cohens «Death Of A Ladies Man» og The Ramones’ «End Of The Century». Aller verst er likevel beretningen til hans forhenværende kone Ronnie Spector, først kjent som Veronica Bennet i The Ronettes. De to giftet seg i 1968. I selvbiografien «Be My Baby: How I Survived Mascara, Miniskirts and Madness» forteller hun om hvordan hun ble holdt fanget i huset deres, med alle sko innelåst så hun ikke skulle gå ut. I kjelleren sto ei likkiste av gull for å minne henne om hvor hun ville havne hvis hun ikke oppførte seg slik han ønsket. Etter en tid unnslapp hun gjennom en knust dør, blødende, barbeint, og vendte aldri tilbake.
For å gjøre en lang og tragisk historie kort: I 2003 ble Phil Spector arrestert, anklaget for å ha skutt og drept skuespilleren Lana Clarkson, som han hadde truffet på en klubb samme kveld. Etter en lang, TV-overført rettssak ble Spector funnet skyldig, og soner en minimumsstraff på 19 år. En alminnelig oppfatning blant alle som hadde fulgt Spectors karriere var at dette var en tragedie som bare hadde ventet på å inntreffe. Den betenkelige siden av saken er hvor lenge vi lo av alle de ville historiene om Spector i studio, og tok det som et utslag av genial galskap.
- Vi håper dere får den gledeligste av alle juler, sa Phil Spector til slutt på albumet sitt, i en liten hilsen over tonene til «Glade jul». Ønsket ble ikke oppfylt. Kontrastene kunne knapt nok vært større, fra innholdet på plata til hendelsen rundt dem. For ikke å snakke om Spectors egen vei videre. Kan vi høre på Phil Spectors låter med en annen glede nå? Dette blir en slags Hamsun-debatt. Jeg mener ja. For alt snakket om bakmennene, produsentene og låtskrivernes viktige rolle i musikken - opplevelsen av en sang ligger først og fremst i stemmen som formidler den. På «A Christmas Gift For You» hører vi den entusiastiske sangen til The Ronettes, The Crystals, Bob B. Soxx & The Blue Jeans og framfor alt Darlene Love. Som med «Christmas (Darling Please Come Home)» sang en av de aller største moderne julesangene vi har hørt. Hun er blitt en egen institusjon i den amerikanske feiringen, når hun på det siste showet til David Letterman før jul kommer og synger den, år etter år, sangen i nytt arrangement, kor og orkester i nytt format, hun i nytt juleantrekk.
Var det virkelig drapet på JFK som tok knekken på Phil Spectors «A Christmas Gift For You»? Også dette kommer til å bli et ubesvart spørsmål fra slutten av 1963. Alt var ikke bare sorgen på salgslistene etter den syngende nonnen vi fortalte om innledningsvis. Den nest mest populære singelen i desember var The Kingsmens garasjeklassiker «Louie Louie». The Trashmen ga ut idiotiske «Surfer Bird» til manges store glede. Amerikanerne trengte kanskje å avreagere. Og den planlagte utgivelsen av «I Want To Hold Your Hand» med The Beatles ble framskyndet til over nyttår. Da fikk de plutselig noe annet å snakke om.
