Med jevne mellomrom er vi nødt til å gjenta at Rod Stewart en gang var en av verdens fineste rockesangere. En periode kanskje den aller fineste. Utover på 70-tallet begynte han å ligne mer på en parodi på en rockestjerne, og i moderne tid er han mer populær enn noen gang med sine gamle standardlåter fra jazzen. Juleplata «Merry Christmas Baby» er laget etter samme oppskrift. Rod Stewart synger «White Christmas», «Have Yourself A Merry Litte Christmas» og «The Christmas Song», med rusten stemme og smektende akkompagnement. Julekaker uten pepper, men ekstra mye sukker.

Men det er litt fint også. Vi hører det spesielt godt når Stewart synger duett sammen med Michael Bublé i «Winter Wonderland». Bublé er den eneste som selger like godt som Stewart på julemarkedet i år, men blir helt anonym når de to synger sammen. Stewart synger også sammen med Mary J. Blige og Cee-Lo Green. Og de passer ham bedre. For Rod Stewart er en ekte soulsanger. Han når til og med opp til Ella Fitzgerald i et tvilsomt konstruert møte i «What Are You Doing New Years Eve».

Veldig mye mer spennende er likevel den nye selvbiografien hans. «Rod - The Autobiography» er usedvanlig godt skrevet. Rykter forteller at den egentlig er ført i pennen av den utmerkede musikkskribenten Giles Smith, som blir takket som redaktør og rådgiver for verket. Den har likevel ikke fått den samme oppmerksomheten her hjemme som høstens mursteiner fra Pete Townshend og Neil Young. Så kommer den heller ikke på norsk før til våren. Den har fått noen notiser i pressen, av helt gale grunner, som de typiske rock ’n’ roll-historiene om alternative måter å ta kokain på.

Rod Stewart står fram som den glade hurragutten vi kjenner ham, uten plagsomme mørkere sider som ofte gjør slike biografier ekstra fascinerende. Likevel har boka veldig mye å fortelle for musikkinteresserte. Den første halvdelen handler om tida fram til det store gjennombruddet, og gir først et levende bilde av rhythm and blues-miljøet i London og omegn på 60-tallet. Vi har ikke hørt så mye om Rod Stewarts liv på denne tida, bortsett fra at det sies at han spilte munnspill på «My Boy Lollipop» med Millie. Dette er ikke nevnt på de 350 sidene her, så da spørs det?

Derimot ble Rod Stewart sanger i gruppa til gitaristen Jeff Beck, men fikk bare kore på Becks singelhit «Hi Ho Silver Lining» i 1967. Som har blitt en evig britisk festklassiker. Stewart forteller at Beck opplever denne låtens evige suksess «som å gå rundt resten av livet med et rosa toalettsete rundt halsen.» Samtidig med denne singelen gjorde Jeff Beck Group sin første konsert som oppvarming for The Small Faces. Noen trakk ut stikkontakten etter én låt. Det tunge sceneteppet falt ned i hodet på gruppas bassist Ron Wood. Like bra for Rod Stewart, som oppdaget at han hadde framført hele første nummer med smekken åpen. Like etter kom gruppas første album. Sangeren var ikke avbildet på omslaget. Han fikk sin revansj etter en fantastisk debut for bandet i USA, der en stedlig representant for plateselskapet kom bort til ham og sa «hei Jeff, flott konsert, og for en god gitarist du har». Røverhistoriene om Rod Stewart har aldri vært bedre fortalt enn han gjør selv her.

Allerede mens han var i Jeff Beck Group fikk Stewart et «fett» tilbud om solokontrakt. Han kunne ikke motstå. 15.000 kroner var nok til ny bil i 1969. Men platene måtte spilles inn på lavbudsjett. Stewart ville vise fram flere sider av seg selv, og spilte inn «Man Of Constant Sorrow» og «Dirty Old Town», finere enn noen andre har gjort både før og etterpå. Og begynte å skrive sanger selv. De to første albumene gjorde det et bra i USA, men bare der. Men de førte til at Rod Stewart kan slippe unna med hva som helst i dag, og likevel være en av de beste sangerne vi har hørt. For sitt tredje album lagde han «Maggie May», en personlig sang han uten selvtillit la på B-sida på sin versjon av Tim Hardins «Reason To Believe». Etter at platesidene ble byttet om ble «Maggie May» nr. 1 både i USA og England. Det tilhørende albumet «Every Picture Tells A Story» toppet albumlistene. Rod Stewart var nå størst!

Og likevel var solokarrieren fortsatt en slags hobby. Sammen med Ron Wood hadde han gått videre fra Jeff Beck til gruppa Faces, en videreføring av Small Faces, som trengte to mann for å erstatte Steve Marriott da han sluttet i 1969. Faces ble et høyt elsket band tidlig på 70-tallet, men brukte mer tid på puben enn på scener eller i studio. Da Ron Wood lot seg friste av The Rolling Stones var det slutt for The Faces. Rod Stewart flyttet til Los Angeles, og ble en del av det internasjonale jetsettet. Og slik gikk årene. Platene ble stadig mindre populære. En dag foreslo han for manageren sin å lage ei plate med gamle standardlåter fra jazzen. Manageren anbefalte ham å vente i 20 års tid. Dette var i 1983. I 2002 kom det første albumet i serien «The Great American Songbook». Serien er nå (forhåpentligvis) avsluttet etter 22 millioner eksemplar til sammen.

Alt dette er svært levende fortalt i boka til Rod Stewart. Og mer til. Om fotball, for eksempel. Rod Stewart innrømmer at hans gamle historie om nesten å bli profesjonell fotballspiller er godt overdrevet. Men entusiasmen har det ikke vært noe å si på. Han spiller fortsatt fast på et oldboyslag i Los Angeles, Fram, et lag startet av norske innvandrere.

Til slutt forteller Rod Stewart at han trodde at hans dager som låtskriver var over. Helt til hans gamle gitarist Jim Cregan kom innom og fikk ham på bedre tanker. Nå har han selv laget sangene til et album som kommer neste år. Han forteller om en lang verdensturné i samme anledning. Søndag 16. juni kommer Rod Stewart til Norwegian Wood i Frognerbadet. Forhåpentligvis uten julesanger.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

POPARKIVET

En lang vei

Justice Collective

«He Ain't Heavy, He's My Brother»

En av favorittene til å bli årets britiske julehit er en ny versjon av «He Ain't Heavy, He's my Brother». Sangen er gitt ut til inntekt for etterlate etter tribunetragedien på Hillsborough stadion i 1989, der 96 mennesker omkom i trengselen. Avisen The Sun ga Liverpool-tilhengene skylden, men tidligere i år slo en regjeringsoppnevnt kommisjon endelig fast at dårlig politiarbeid var hovedårsak til tragedien og statsministeren kom med en formell unnskyldning til Liverpool. Det samme gjorde The Sun.

Justice Collective er en lang parademarsj av sangere: Robbie Williams, Mel C, Holly Johnson, Gerry Marsden fra Gerry & The Pacemakers og en lang rekke andre lokale helter. Alle leder opp til at Paul McCartney skal synge den siste tekstlinja, han får også synge sitt «He Ain‘t Heavy», før Shane MacGowan hvisker «He‘s My Brother». Og så synger selvfølgelig alle sammen til slutt. Helt forutsigbart, men veldig rørende.

«He Ain‘t Heavy, He‘s My Brother» var opprinnelig en hit for The Hollies i 1969. Gruppa lette etter en ny retning etter at Graham Nash hadde forlatt dem, og tok nølende mot en ny sang de ble tilbudt fra et noteforlag. De trengte en pianist, og fikk hjelp av den unge studiomusikeren Elton John. Og var, midlertidig, tilbake på sporet.

Søk på YouTube: Justice Collective