Albumet, som nesten alltid blir omtalt som «The Black Album», heter, når alt kommer til alt, bare «Metallica». Det skal ha solgt rundt 25 millioner eksemplarer. Og gjorde Metallica til verdens største rockeband i årene som fulgte. De har ikke krympet mye siden, selv om de aldri har laget et album som kan måle seg med det svarte. Nå har de tatt hele albumet ut på en ny luftetur, og spiller det i sin helhet på konserter. Med låtene i omvendt rekkefølge, slik at «Enter Sandman» kommer til slutt.

Jeg snakket med Lars Ulrich like etter utgivelsen av plata i 1991. Metallica var nummer 1 i Norge, USA, Storbritannia og lang en rekke andre land. - Hva skal vi si til sånt? Det er morsomt, spesielt fordi mange bare lo av oss til å begynne med. De sa at vi ikke kunne spille, og i alle fall ikke lage låter. Dette er en langfinger til dem, sa han.

Metallica ble startet i Los Angeles i 1981 av Lars Ulrich, dansken som ga opp en lovende tenniskarriere for å spille trommer sammen med sangeren og gitaristen James Hetfield. Etter hvert fikk de med Cliff Burton på bass og Kirk Hammet på gitar. Konserten i Skedsmohallen i 1986 ble Burtons siste. Han ble drept i en bilulykke på vei nedover i Sverige, og ble erstattet av Jason Newsted like etterpå.

Selv beskrev Metallica sitt femte album som «alle platers mor». Suksessen var like enorm som lyden. Men på tross av at de allerede hadde bygget seg opp et stort potensial var det fortsatt mange som spurte «hvem» når de hørte navnet på verdens mest populære rockeband sommeren 1991. Til tross for at album nummer tre og fire solgte fem millioner eksemplarer til sammen.

Det svarte albumet til Metallica er i ettertid ikke så veldig svart. Gruppa hadde forlatt «thrash»-metallen, og spilte lettere tilgjengelig hardrock. Låtene var blitt kortere også. Det var forståelig at svært mange omfavnet dem akkurat da. Metallica var blitt mye enklere å høre på siden sist?

- Ja, selvfølgelig, medga Lars Ulrich. - Jeg vet jo det ettersom jeg har laget låtene selv, jeg er ingen idiot heller. Men selv om disse sangene høres enklere ut, var det ikke lettere å lage dem. Men det var mer spennende.

Før Metallica nektet det store flertallet å akseptere at det fantes intelligent liv innen en hel musikksjanger?

- Jeg velger å ta det som et kompliment, lo Lars Ulrich. - Det er vel det på en måte? Hard rock og heavy metal er jo som oftest ganske tåpelig. Jeg synes det er rart at mange heavyrockere ikke forstår hvorfor store deler av verden ler av dem. Vi har i alle fall bestemt oss for å holde oss borte fra satanisme, sexisme og stupiditet. Vi tar store omveier rundt disse tingene. I mange land begynner folk å oppdage at alt de har hørt om hard rock ikke nødvendigvis er sant.

James Hetfield underbygde dette ved et senere møte.

- Musikken vår er blitt enklere etter hvert. Rundt «And Justice For All» ble sangene for fancy, før kunne vi lage ti gode riff og prøve å få plass til alle i én sang. Nå bruker vi heller ett av dem og bygger videre på dette. Det ble kjedelig å stå på scenen og bare spille åtte minutter lange låter.

- Jeg må le av noen av sangene fra «Kill ‘Em All» (1983), men de var alvorlig ment da de ble laget. Vi skrev om den verden vi kjente til. Tekstmessig er jeg mer moden nå, men «tenk selv»-holdningen har ligget der hele tida. Det er som å gå gjennom en historie om sinnstilstanden min. Jeg har brukt sangskrivingen som terapi, fortalte Hetfield.

Oslo hadde neppe hørt eller sett noe som kunne måle seg med det rockeshowet Metallica presenterte i Oslo Spektrum på turneen etter det svarte albumet. Spektrum var et relativt nytt konsertsted, og det var fortsatt uavklart om hallen egnet seg for rock. Nå fikk vi bortimot tre timer med vidunderlig dunder og bråk. Metallica kom på scenen til tonene fra filmen «The Good, The Bad and The Ugly», som varslet om hva som skulle komme. De låt stygt og godt samtidig der de herjet rundt på scenen og spyttet og bannet. De spilte sin mest kjente sang, «Enter Sandman» med en gang, og fyrte på med forbausende mange av sine mest kjente sanger like etterpå. Vi ble minnet om at Metallica faktisk hadde laget så mange bra låter at de kunne gjennomføre den lange kvelden uten å fire særlig på kravene. Konserten til Metallica ble det største showet Oslo hadde sett innendørs, både teknisk og energisk sett. «Rent musikalsk er selvfølgelig Metallica for amøber å regne. Det er da heller ikke musikk dette dreier seg om. Dette er et psykologisk og moralsk oppbyggingstiltak for arbeidsløs ungdom», skrev Aftenposten.

Ettermiddagen før konserten blokkerte hundrevis av tilhengere inngangen til Hotel Royal Christiania mens Metallica holdt pressekonferanse. Først ble alt forsinket i en time, angivelig fordi gruppa gikk på britisk tid. Så kom Kirk Hammett og Jason Newsted og snakket i ti minutter, og fikk selskap fra James Hetfield for de neste ti. Så gikk disse tre sin vei, og etter ti nye minutter kom Lars Ulrich og snakket ustoppelig i en halvtime.

- Det er fordi jeg står opp senere enn de andre, forklarte Ulrich, og innrømmet at han hadde vært ute og smakt på det norske juleølet kvelden i forveien. Så ga han litt av forklaringen på suksessen til Metallica.

- Det som har skjedd i USA det siste året, er at gjennomsnittsrocken har beveget seg mot venstre. De fem største gruppene er oss, Guns N‘Roses, Nirvana, Pearl Jam og Red Hot Chili Peppers. Folk vil ha sterkere holdninger etter 12 år med Reagan og Bush. De er leie av løgner og la-oss-late-som. Nå er tida inne for virkeligheten, fra grupper som det går an å identifisere seg med. Som lager sanger med tanker om følelser og frykt. Mente Lars Ulrich i 1992.

På Valle Hovin onsdag spiller gruppa altså «The Black Album» i sin helhet. Siden albumet «bare» varer i litt over en time kommer de til å spille mange andre låter også. Konserten er for lengst utsolgt.

POPMUSEET

Virkelig «hot stuff»

17. mai døde Donna Summer, 63 år gammel. Ofte bare omtalt som discodiva, selv om hun var så mye mer: En soulsanger som også satte spor etter seg langt utenfor dansegulvene. Og som til å begynne med lagde en monumentallåt hvert år.

Donna Summer slo gjennom med den dristig forførende «Love To Love You Baby» i 1976, og kunne endt der – som den mest utspekulert stønnende sangeren i pophistorien. Den helt store åpenbaringen kom imidlertid året etter da hun sammen med produsenten Giorgio Moroder spilte inn «I Feel Love», med en pulserende elektronisk beat som ga gjenlyd helt inn i studioet der Bowie og Eno lagde sin Berlin-trilogi. Det var kanskje Kraftwerk som utviklet elektronisk musikk for dansegulvene, men det var Donna Summer som gjorde fenomenet kjent.

Hennes første nr. 1 i USA kom i 1978 med en versjon av Jimmy Webbs «Mac Arthur Park». Forkortet til singellengde fra 17 minutter i full «suite»-utgave på albumet «Live And More». Donna Summer fullførte sin mest spektakulære singelrekke med «Hot Stuff» i 1979. Der ingen lenger kunne sette opp kunstige skiller mellom rock og disco etter gitarsoloen til Jeff «Skunk» Baxter. Dette var hennes «fire store». Det var så mange andre også. Ti år etter gjorde hun et flott comeback med «This Time I Know It's For Real», og 20 år etter den igjen sang hun på Nobelkonserten for Barack Obama. Og ristet Oslo Spektrum uten at det ble flaut. For real! Obama selv var ikke til stede, men omtalte i går stemmen til Donna Summer som «uforglemmelig».