POP
På hennes nye album er hun hovedsakelig bare akkompagnert av to gitarister - Hallgrim Bratberg og Håvar Bendiksen. Og noen få gjesteopptredener. som Nils Petter Molværs sarte trompet i åpningslåten «All I Had».
Silje Nergaard forbindes ofte med en slags sofistikert popjazz, men dette er hennes viseplate. Eller folk som det heter for en artist med internasjonalt format. Vi hører det veldig godt i «Norwegian Boat Song», med gitar av Knut Reiersrud og gjestesang av Kim André Rysstad. «God’s Song» med John Scofield som gjestegitarist er det nærmeste hun kommer jazzen. Stemmen trives sammen med strengene, sangene er pene og rene, og det er godt å høre på. Men vi kan ikke komme fra det her heller: Silje Nergaard får en egen nærhet i «Det var for sent», den eneste sangen med norsk tekst på albumet. De engelske tekstene til Mike McGurk er gode nok, men vi hører etter på en helt annen måte.
Hun gjør to coverlåter: Jimmy Webbs «The Moon Is A Harsh Mistress» kommer til å måtte tåle sammenligninger med Radka Toneffs referanseversjon, men har mest felles med Pat Methenys utgave, på grunn av det utsøkte gitararbeidet. «Human» av The Killers får en stille, saktetolkning som også er veldig pen, men stille, saktetolkninger av poplåter har generelt sett sine beste dager. Silje Nergaard er best når hun er helt seg selv. «Unclouded» og utilslørt.