Nye takter

Gammel og ny magi

Tirsdag spiller Nick Lowe sin største konsert i Oslo i en over 40 år lang karriere. En av få artister som bare blir bedre med årene.

Det skal bli godt å se Nick Lowe under tørre og varme forhold igjen. Hans forrige besøk var på Norwegian Wood i sommer, der strømmen gikk i regnet, det rant bekker gjennom publikum foran scenen, og Nick Lowe måtte gå av før han hadde gjennomført ei settliste som hadde paradenummeret «(What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love And Understanding» til slutt. I mellomtida har han gitt ut det briljante albumet «The Old Magic», der den gamle magien blir ny, i sanger som høres ut som «tidløse klassikere», ifølge vår egen anmeldelse.

Nick Lowe er en mann med bredt nedslagsfelt. En mann som lager musikk for oss som tror vi er sofistikerte forståsegpåere, samtidig som hans «Half A Boy And Half A Man» er en sikker vinner i dansebandmiljøet - også kjent som «Halve Helga på hele meg» med Vazelina Bilopphøggers. «Jesus Of Cool» kalte han en av platene sine. Og i over 20 år har Nick Lowe båret sitt grå hår med verdighet.

- Jeg har funnet opp meg selv på ny. Jeg har oppdaget at jeg kan lage sanger og stå fram på en måte der å bli eldre blir en fordel. I stedet for å prøve skjule det, eller å opptre på en måte som friker folk helt ut, sa Nick Lowe sist vi snakket med ham. Da hadde han nettopp gitt ut plata med den avslørende tittelen «At My Age» - «I min alder».

Med fjorårets «The Old Magic» har Nick Lowe gjennomført et helt album med nye sanger som høres ut som de er laget før rocken ble oppfunnet. Vi skulle gjerne hørt «I Read A Lot» med Frank Sinatra, selv om Lowe synger den mer enn godt nok selv. Disse gammelmodige holdningene er ekstra morsomme fordi Nick Lowe en gang var midtpunktet i den største omveltningen britisk rock har hørt. Han produserte den første engelske punkrocksingelen, «New Rose» med The Damned i 1976. Selv ga han samtidig ut singelen «So It Goes»/«Heart of The City», som ikke oppfylte de formelle stilistiske kravene til punkrock, men likevel plasserte Lowe midt i revolusjonen. Albumene «Jesus Of Cool» og «Labour Of Love» gjorde ham til ledestjerne i den såkalte «nye bølgen». Da David Bowie ga ut albumet «Low» i 1977 svarte Lowe med EP-en «Bowi». Han produserte også de fire første (og fortsatt beste) platene til Elvis Costello.

Nick Lowes rolle som gudfar for en ny generasjon avtok på 80-tallet. Han fant seg til ro med å lage voksnere sanger, med en dyp forståelse for de beste virkemidlene i hele rockens historie. Og en tidlig forståelse for den modne holdningen som nå er blitt hans varemerke. Hør bare hva han fortalte da jeg møtte ham i 1984.

- Jeg er 38 år gammel nå, jeg er for gammel til å drive på med å skifte stil hele tida. Det er vel ganske lite tidsriktig det jeg gjør nå, jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg er i denne bransjen lenger, humret han. Da hadde han allerede vært med en stund.

Nick Lowe ble først kjent i gruppa Brinsley Schwarz i 1970. Kjent og kjent, gruppa er nok først og fremst beryktet for en lanseringskampanje der 134 britiske musikkjournalister ble fløyet over dammen for å se gruppa spille i New York. De ble veldig forsinket på veien, men godt traktert mens de ventet. Bandet hadde også fått sitt å slukke tørsten med i mellomtida, og de reporterne som fikk med seg noe som helst likte ikke det de hørte. Ryktet til Brinsley Schwarz kom aldri til hektene igjen, men de lagde likevel seks album på fem år, som godt tåler et gjenhør nå som alle ligger lett tilgjengelig i musikkstrømmen.

- Vi ble gjort til latter, og burde kanskje gitt oss etterpå. Men vi fortsatte, ble bedre og bedre, og til slutt var det noen som begynte å merke at vi ikke var så verst likevel, sier Nick Lowe selv om episoden.

Brinsley Schwarz framførte først det som senere er blitt Nick Lowes aller mest kjente sang: «(What’s So Funny ’Bout) Peace, Love And Understanding». Et engasjert forsvar for retten til å tro på fred, kjærlighet og fordragelighet. Ofte framført av Elvis Costello som avslutning på konsertene hans, og i en monsterversjon på YouTube av Bruce Springsteen, John Fogerty, Eddie Vedder, Jackson Browne og den uunngåelige Little Steven. Sangen ble også Nick Lowes store pensjonsforsikring da den ble spilt inn av Curtis Stigers for filmen «The Bodyguard». Soundtrackplata solgte 44 millioner på grunn av Whitney Houston og «I Will Always Love You». Bankkontoen til Lowe blomstret opp. Dette gjorde ham i stand til å spille inn plater som var akkurat slik han ville ha dem. Siden har sangene hans nærmest feiret at han ikke lenger trenger å ta hensyn til bransjens krav om ungdommelig overmot.

- Nå er det nesten så folk vil misunne meg for å begynne å bli gammel. Jeg pleide å appellere til menn med grått hår. Nå kommer det mange flere jenter. Og unge. Men hovedsakelig henvender jeg meg altså til et eldre publikum. Helt skamløst, og det føles veldig frigjørende, mener han.

Mer fra: Nye takter