Så hyggelig med en omfangsrik rockhistorie der ingen av låtene er laget i min egen levetid!
Den nye samlingen «The First Rock And Roll Record» har 83 eksempler på aktuelle kandidater til tittelen. Det vil si, noen av de senere innspillingene er nok opplagt kommet for sent, men Chuck Berry, Bo Diddley og Little Richard hører også med i et større bilde av rockens tidlige utvikling. Det begynner imidlertid med et opptak fra et religiøst møte i 1916. Der ukjente sangere er tatt opp mens de synger «We’ve been rockin and rolling in your arms/In the arms of Moses». Med sterk innlevelse og rytme, selv om det fortsatt var lang vei å gå for å rocke helt fram til AC/DC på Valle Hovin.
Dette forseggjorte trippelalbumet er basert på boka «What Was The First Rock ‘n‘ Roll Record» av Jim Dawson og Steve Propes. Når plata nå tar bort «What was» fra tittelen høres svaret ut som avgitt, men så enkelt er det ikke. Spesielt siden «The First Rock And Roll Record» inneholder 83 plater som hver for seg er en liten del av en større utdypning rundt spørsmålet.
Mange av oss er blitt opplært til å tro at den første rockeplata var «Rocket 88» med Ike Turner i 1951. Det vil si, etter at vi sluttet å tro at alt startet med Bill Haley og «Rock Around The Clock». Men «Rock Around The Clock» fra 1957 er mistenkelig lik «Move It On Over» med Hank Williams fra 1947. Som igjen har lånt et og annet fra «Kansas City Blues» med Jim Jackson fra 1927. Og så videre. Det viste seg fort at det er meningsløst å knytte rockens opphav til bestemte innspillinger. Musikken har hele tida vært i kontinuerlig utvikling.
For dem som forsøker å finne et svar, viser det seg at veien er mye morsommere enn målet. Det går an å høre denne plata som en fornøyelig reise gjennom første halvdel av forrige århundre. Med små tekniske korrigeringer hører vi fortsatt knitringen fra gammel vinyl og enda eldre plater av skjellakk (ofte kalt steinkaker siden lakken ble blandet med knust grus). Det handler om å utvikle bestemte rytmemønstre, med bruken av gitar og piano, og ikke minst bruken av «rock» som verb i sangene. Å rocke og rulle, som i en dans eller noe enda mer dristig. Sangene handler vel ikke om sex, spurte skeptikerne. Selvfølgelig ikke, svarte sangerne. Det merkverdige med denne uttrykksformen var at tekstene i seg selv kunne være så tvetydige som de ville. Musikken var uanstendig i seg selv. Og instrumenteringen ble viktig for å definere rocken. Her er eksempler på den første tradisjonelle bandbesetningen med gitar, bass og trommer, i Muddy Waters’ «I Can’t Be Satisfied» i 1948. Den første gitarsoloen kom i «Guitar Boogie» med Arthur Smith i 1945. Men er gitarrockens æra bedre enn det verden allerede hadde med The Washboard Rhythm Kings fenomenale versjon av «Tiger Rag» i 1932?
I 1946 ble Ella Mae Morse & Freddie Stack de første hvite artistene som fikk en rhythm and blues-hit i USA, med «House of The Blue Lights». Det åpnet for et større publikum for den svarte musikkformen, som for øvrig ikke ble utgitt som rhythm and blues den gangen, men som «race records», igjen en videreføring av det som begynte som «Harlem hit parade». Mot slutten av denne samlingen kommer de løpende etter, Elvis Presley og Bill Haley. De som tok rocken ut til et større, hvitt publikum og gjorde den til den fremste kulturelle uttrykksformen i andre halvdel av forrige århundre.
Om vi ikke er blitt så mye klokere på hva som virkelig var den første rockeplata, er vi i alle fall blitt i godt humør av de fire timene denne leksa varer. Men når kommer den siste rockeplata? Det vil nok bli en stund til, selv om det begynner å bli lenge mellom de sprekeste påfunnene. Vi har vanskelig for å se hva noen kan finne på for å unngå gjentakelsene, men vi har blitt overrasket før.