Gjør det sjæl!

På tross av at de er et av Norges mest hardtarbeidende band, ser Datarock ingen grunn til å hvile på laurbærene etter festivalsommeren. I vår slapp gruppa norgeshistoriens mest omfattende utgivelse, «Catcher in the Rye», en USB-pinne pakket inn i en designerleke med blant annet 1.500 bilder, 110 musikkspor, 20 musikkvideoer og en flunkende ny konsertvideo. Intet mindre en 1.700 navngitte filer. Til høsten skal bandet turnere Norge og USA med en ny EP som har fått navnet «California». Deretter skal de altså skrive musikal, samtidig som de driver plateselskapet sitt, «Young Aspiring Professionals». Er det rart det har gått unna mye Red Bull?

Highway man

– Datarock har alltid handlet om å reise rundt, om å spille og ha det gøy, innleder frontmann Fredrik Saroea.

Og er det noe bandet virkelig har gjort, så er det å reise rundt. I løpet av bandets eksistens har de spilt over 800 konserter i rundt 35 land, noe de har fått til ved hjelp av mildt sagt hektisk turnélogistikk. Datarock spilte for eksempel fulle konserter i London, Liverpool og Manchester på 24 timer. De har spilt i New York, Mexico City og Washington DC på tre dager. På det verste besøkte bandet 42 byer på seks uker i løpet av én USA-turné.

– Det der med Red bull er faktisk ikke tull, forteller Saroea.

– Du kan ikke drive med dop når du holder på sånn som oss, det blir du for sliten av dagen etter. Vi har heller satset på abnorme mengder koffein. Jeg tror vi bør vurdere å kutte ned på forbruket snart.

På tross av at mange oppfatter Datarock som et litt tullete bandprosjekt, der de står på scenen iført sine røde gymdrakter mens de framfører låter som «Night flight to Uranus», består gruppa av bunnsolide musikere. Når Dagsavisen møter dem, er det vokalist Fredrik Saroea og saksofonist Kjetil Møster Traavik som stiller til intervju. I tillegg til å spille i Datarock er Møster Traavik en av Norges absolutt fremste frijazzmusikere, samt medlem av legendariske King Midas. Han og Saroea har kjent hverandre fra tenårene av, da de møttes på musikklinjen ved Langhaugen videregående skole. Fra 2007 ble Kjetil Møster Traavik fast medlem av Datarock.

– Noen vil kanskje stusse over dobbeltrollen min som jazzmusiker og medlem av Datarock, men på et eller annet tidspunkt ble jeg så utrolig lei av den blaserte norske jazzscenen. Jeg fikk den rett og slett litt langt opp i halsen og ville bare ha det gøy igjen. Det er jo det musikk egentlig skal handle om, forteller han.

Datarock – the Musical

Til høsten er det omfattende Norges- og USA-turné som står på plakaten for bandet.

– Vi har allerede turnert «Catcher in the Rye» med over 50 konserter i ni land. «California»-EP’en som kommer nå, som er den vi skal basere høstens turneer på, kommer først og fremst til å inneholde sanger som skal inn i musikalen vi skal ferdigstille i løpet av neste år. «Datarock – the Musical!» skal den hete, avslører Saroea.

– Akkurat det er jo et ganske tullete prosjekt, men vi har spilt så mange konserter nå at alle hadde lyst til å finne på noe nytt. Håpet er at musikalen faktisk skal resultere i en film. Dessuten skal vi gjøre «Datarock – the Musical» så tilgjengelig og billig som mulig, slik at hvem som helst kan sette den opp så godt som gratis. Alt fra barneskoler til teaterscener skal ha muligheten.

Beroligende bekledning

Mye takket være omfattende turnévirksomhet har Datarock opparbeidet seg en imponerende verdensomspennende fanbase. Dette har blant annet brakt dem på sju Australia-turneer og 18 USA­turneer.

– Noe av den universelle appellen vår ligger i at vi først og fremst er opptatt av å spre glede. Jobben vår er å lage fest for publikum. Derfor øver vi egentlig ikke så mye. Vi er ikke interessert i å komme på scenen for å presentere masse flinkisgreier som vi har brukt et halvt år på å øve inn, selv om vi åpenbart kunne gjort det òg. Vi ønsker å være så inkluderende som mulig, at publikum skal føle seg som en del av bandet, sier Fredrik.

Nettopp det skrev nylig også Datarock-medlem Ketil Mosnes bok om: «Øving er for drittband». Med utgangspunkt i Bergens musikkmiljø skriver Mosnes om hvordan «gjør det selv»-mentaliteten (også kalt DIY) gjorde det mulig for bergensbandene å styre unna den etablerte norske musikkbransjen for å bevare sin musikalske frihet. Og det var i den forbindelse at Datarock startet opp sitt eget plateselskap, YAP – Young Aspiring Professionals.

– Vi greier å få folk til å slappe av. Dersom artistene selv er usikre eller tar seg selv høytidelig, får ikke publikum en bra opplevelse. Vi driter i det. Bare det at vi konsekvent spiller i de røde grilldressene viser jo ganske tydelig at vi ikke bryr oss om hva folk skulle tenke om oss, svarer Kjetil Møster Traavik på spørsmål om hvorfor de er så populære blant sitt publikum verden over.

– Datarock er musikkens nudistleir, fortsetter Saroea mens han ler.

– Datarock handler om å gjøre ting vi selv synes er artig. Det er derfor vi for eksempel har gitt ut musikken vår i så utrolig mange rare formater. En gang ga vi ut 400–500 3”-plater som vi måtte samle inn fra hele verden. Vi håndmalte og brettet cover på dem alle. «Catcher in the Rye» var også tilnærmet et eneste stort juleverksted å produsere, fortsetter han, før Kjetil supplerer:

– Så å si alle i bandet spilte i trash- og hardcore-band da vi var yngre. DIY-mentaliteten vi opparbeidet der, sitter fremdeles sterkt i.