Sannheten om en sliter

De fleste av stjernene fra Buena Vista Social Club-platen og – filmen er borte for godt. Når det gjelder Omara Portuondo har hun lagt på ett år på sin mentale alder siden hun var på Moldejazz for åtte år siden. Dagsavisen har fått et eksklusivt intervju i Lisboa med legenden i forbindelse med konserten på Oslo World Music Festival fredag 7. november. Stjernenykkene er ikke påfallende plagsomme.

– Virkelig? Har du reist helt fra Norge for å møte meg? Ja, som jeg sier på den nye plata mi, «Gracias». Takk til alle som har støttet meg. Ikke engang en doktor er noe verdt uten sine pasienter, smiler 78-åringen, og setter seg til rette i en sofa i hotellresepsjonen. Der har hun med seg sin egen «livlege», Luis, som passer blodtrykket og gjøremål.

All slags kjærlighet

På mange måter har Omara Portuondo hatt to karrierer – en før isolasjonen av Cuba, og en etter at «gringos» som Ry Cooder på 1990-tallet dro til den største øya i Karibia for å ta pulsen på en liten del av den fantastiske musikkarven der. Buena Vista Social Club ble ikke bare Cooders bestselgende plateprosjekt og regissør Wim Wenders kanskje største filmsuksess. Samarbeidet banet veien for fire godt aldrende artister; fløyelsstemmen Ibrahim Ferrer, pianovirtuosen Rubén González, trubadurlegenden Compay Segundo og altså Omara Portuondo. Ifølge Cooder – og mange andre – dronningen av de romantiske boleros.

Denne høsten gir hun ut et album med mye kjærlighet – både til brasiliansk musikk, sin barndoms viser, til håpløse elskere og dem hun aldri fikk.

Den vesle kroppen som sitter inntil meg ble mer eller mindre kastet ut på de skrå bredder allerede mens flammene etter andre verdenskrig fortsatt brant. Cuba var amerikanske rikfolks lekegrind. Nattklubben Tropicana var stedet alle ville bli sett – inkludert datidens største stjerner på det amerikanske kontinent.

– Søsteren min, Haydée, var danser på Tropicana. Jeg hang rundt og overvar øvelsene noen dager. Ei av jentene i ensemblet klarte rett og slett ikke å holde rytmen godt nok. Haydée mente jeg burde steppe inn. Men jeg var veldig beskjeden, og ville helst ikke vise fram beina mine. Mor sa bare; «Omara, hvordan kan du la disse folkene i stikken?» Så sånn ble jeg danser.

Portuondo – som både danset og sang – delte scene med et utrolig antall legender; Edith Piaf, Nat King Cole, og Cubas egne enere – Beny Moré, Rita Montaner, Bola de Nieve og perkusjonsgeniet Chano Pozo.

Rasisme og fattigdom

Om oppveksten for dagens kubanere er hard, var den ikke stort bedre på 1930-tallet, ei heller i bydelen Cayo Huese – der Portuondo ble født og oppdratt.

Forholdet mellom hennes egne foreldre utgjorde på mange måter kvintessensen av 1900-tallets Cubas. Moren var av velstående, spansk familie. I stedet for å velge et trygt ekteskap, rømte hun med sin store kjærlighet – en farget, profesjonell baseballspiller.

– Den gang var rasismen langt verre enn i dag. De kunne ikke møte blikkene til hverandre på gata. Men hjemme var det fullt av kjærlighet – og musikk. Vi sang hele tida. Og vi delte alt vi hadde, selv om det bare var snakk om en brødbit delt på oss fem. Far var autodidakt, og både han og mor sang for oss tre søsknene hele tida. Mor og far var sikre på at jeg skulle ut i verden og representere Cuba. Jeg hadde ikke den samme troen på meg selv. Årene etter har hjulpet meg godt på vei, og vist at de hadde rett, sier hun beskjedent.

Portuondo ga ut sin solodebut «Magia Negra» i 1959. Da var både hun og søsteren Haydée godt etablert i Cuarteto Las d’Aida. Tre år senere var hun og vokalkvartetten på turné i Florida da rakettkrisen mellom Cuba og John F. Kennedys USA satte i gang Washingtons langvarige blokade og isolasjon av øya. Som så mange andre familier ble Omaras egen splittet. Haydée ble igjen i Florida, Omara dro i full fart hjem.

Da jeg spør henne om suksessen til Buena Vista Social Club føles som en slags oppreisning, nikker hun.

– Ja, jeg vil faktisk si det, medgir hun – og bøyer seg fram. For første og eneste under intervjuet ser hun oppriktig indignert ut:

– Vet du hvorfor verden ikke fikk hørt oss? Takket være USAs blokade mot oss kubanere. Vi fikk rett og slett ikke gitt ut platene våre utenlands. Etter at Buena Vista Social Club ble et globalt fenomen, kunne jeg plutselig få gjenutgitt og distribuert en rekke gamle plater jeg hadde gjort på Cuba opp gjennom årene, musikk som nesten ingen fikk hørt, sier hun med dårlig skjult bitterhet i stemmen.

Stort spenn

Musikken Portuondo har framført de siste 60 årene rommer et voldsomt spenn i rytmer, harmonier og stilarter; helt fra slaveetterkommernes vuggesanger, via den cubanske landsbygdas trova-tradisjon, franskinspirert danzon, bossa nova- og jazzinspirert «filin», salsaens forløper som nueva trova – ikke minst representert ved Silvio Rodriguez og Pablo Milanés. Sistnevnte er representert med to sanger på «Gracias».

– Er det dét faktum at Cuba er ei øy, som har gjort at landet har utviklet så mange stilarter?

– Tja, kanskje. Men du må huske på at vi i mange perioder har hatt tette bånd med resten av Latin-Amerika og USA før og etter revolusjonen. Stor navn kom til oss og inspirerte – og ble inspirert.

Likevel må man helt inn i det cubanske barnehage- og skoleverket for å forstå rytmenes og musikken og dansens betydning.

– Helt ned i fireårsalderen tester man om ungene umiddelbart kan oppfatte tonearter, om de oppfatter harmonier og ikke minst kan ta innfløkte rytmer på strak arm. Der og da kan man sile ut dem som virkelig har gehør, og som kan skoleres videre, forklarer Omara Portuondo, og peker på en av sine musikere som venter i hotellresepsjonen, Harold Nussa.

24-åringen er en av Cubas mest begavede pianister, klassisk utdannet, skolert under Omara og på vei mot en internasjonal solokarriere i jazzens verden. Kvelden før Omara Portuondo spiller på Oslo World Music Festival holder han sin egen konsert.

– Jeg tilhører kanskje en av de siste i min generasjon, medgir 78-åringen, flere år etter at Ibrahim Ferrer, Ruben Gonzales og Compay Sengundo gikk bort.

– Men vi har massevis av talentfulle musikere på Cuba. Mange av driver til og med rock og& hva kaller du det? Spør veteranen, og berører undertegnede forsiktig på kneet. Portuondo går ikke av veien for en liten flørt, ei heller en liten verbal rytmeøvelse.

– Er det rap du mener?

– Ja, nettopp. Og disse ungdommene inviterer meg til å bli med for å synge og opptre. Nei, den cubanske musikken fortsetter å utvikle seg.

Intet testamente

Selv om Portuondo ikke virker innstilt på at «Gracias» skal være et testamente over drøyt 60 år som artist, samler hun en rekke tråder i løpet av de 13 sangene på albumet: Hennes egen far sang vuggevisa «Drume negrita» til henne som liten. Hun synger om døden i «Lo que me queda por vivir» («Det jeg har igjen å leve»). Men som hun synger; «hvis det ikke er så lenge igjen, så vet jeg ikke om jeg vil vite om det». I andre intervju har hun sagt at livets realitet er å bli født og å dø.

– Men konseptet pensjonsalder er du ikke så godt kjent med?

Omara trekker på smilebåndet.

– Tenker du på meg? Nei, jeg håper å ha mange gode år igjen, sier hun, og kikker bekymret ut vinduet der en middelaldrende portugiser i dress i Mercedes braser inn i en parkert bil. Før vi vet ordet av ropes det på ambulanse. En annen mann – åpenbart eieren av bilen som tok imot støyten – raser rundt og slenger skjellsord av seg, mens han kjederøyker.

– Luis! Formaner Portuondo, og kaller på legen sin. – Du må sjekke hva som skjer! Har han fått hjerteinfarkt? Kan du hjelpe? Å, ja, ambulansen er på vei.

– OK, hvor var vi?

78-åringen er mildt sagt vanskelig å bringe ut av fatning. Mens mannen med infarktet åpenbart begynner å komme til seg selv, og ambulanser, leger og andre hjelpefolk kommer til, fortsetter veteranen intervjuet.

Livet går videre. Portuondos nyeste album er beviset på det. Hennes eneste sønn, Ariel Jiménez, har skrevet en av sangene – «Nuestro Gran Amor». I studio hadde han med seg datteren Rossio – Portuondos barnebarn – og en aldri så liten overraskelse. Den finnes på spor nummer sju, «Cachita».

– Det var virkelig uventet. Ariel sa hun ville synge med bestemor. Så hun hørte på det første verset, fant tonearten og hev seg med. Opptaket ble gjort. Så nå kan hun være med å føre den kubanske musikkarven videre. I motsetning til meg er hun ikke sjenert i det hele tatt, smiler Omara Portuondo.

Siste akt

De siste årene har Portuondo ikke lagt skjul på at hun ofret mye på musikkens alter. Hun rakk å gifte seg, og få en sønn. Da han selv begynte å turnere med henne som manager og måtte forlate sitt eget barn, skjønte han hva moren hadde forlatt – og hva det kostet.

– Han sa han respekterte og holdt av meg, og forsto hva jeg hadde forsaket mens han var liten, smiler damen som alle rundt henne kaller diva. I alderdommen har hun virkelig blitt berømt og fetert. Men har hun nykker?

Tja, veteranen vet hva hun vil, som å signalisere med fakter og ord at den timelange intervjuseansen er over.

Men da hun kommer til konsertsalen Aula Magna i Lisboa i timene før kveldens opptreden, er hun heller praktisk. Støttet av legen Luis vraker hun garderoben i kjelleren. I stedet for å risikere helsa ned ei bratt vindeltrapp, tar hun ublu inn på dametoalettet i første etasje.

Vi rakk aldri å spørre henne om savnet etter resten av gamlekara i Buena Vista Social Club er stort. Men det hadde vært et overflødig spørsmål. Midtveis i konserten setter hun seg ned alene med gitarist Swami jr. Hun vil minnes sin duettpartner Ibrahim Ferrer. Når de siste tonene av «Dos gardenias» senker seg over en helt stille sal, fører hun hånden bort til øyekroken, og fjerner det fuktige sporet etter kveldens sterkeste opplevelse.

Så braker det løs. Trampeklapp og verbale tilrop fra en sal som føler seg sikker på at Omara Portuondo ikke har levert siste akt ennå.