Billedbok
En mann - eller er det kanskje heller et slags menneskelignende dyr? - kommer flyttende til en ny leilighet. Han bærer inn flyttekassene merket med «bøker» og «kjøkkenting», pakker ut steikepanna og lager seg et speilegg som han spiser med en flyttekasse som bord.
Så oppdager han noe uventet. Et hull i veggen! «Hva er dette?», sier mannen - eller altså dyret - og går til rommet på den andre sida av veggen for å se.
Men der er det ikke noe hull! For hullet har flyttet seg inn i vaskemaskinen! Siden flytter det seg videre, til gulvet i rommet der han var først, slik at mannen snubler i det. «Hjelp!» skjelver vår mann, eller dyr, og ringer noen forskere, som gir han beskjed om å ta med hullet til dem.
forsker på hull
En morsom jakt for å få fanget hullet følger. Det går til slutt. På en måte. For selv om vår helt frakter det gjennom byen i en eske, er det dessuten å finne alle andre mulige steder i byen. Som postmannens munn, O-en i «kiosk», trafikklys, som nesebor og ballong, blant mye annet - før han når fram til forskernes sterile fabrikkaktige lokaler.
«Dette var flott», mener den ene forskeren, før hun utsetter det for en rekke vitenskapelige tester, og konkluderer med at hun må beholde det på laboratoriet.
Hullets fylde
Men blir hullet faktisk værende der? Egentlig ikke. Og kanskje gjør det ingenting heller, sånn egentlig. Leiligheten er der i hvert fall uansett. Og den har balkong med fin utsikt over byen.
Selvsagt kan man assosiere fritt over temaet hull, fravær, tomrom, i konkret og overført betydning. Men det er ikke nødvendig. Kanskje må man bare akseptere det, innimellom, at ikke alt har noen forklaring. Men at det kan være både fint og interessant likevel.
Enkelt uttrykksfullt
Øyvind Torseter er en av Norges mest anerkjente illustratører, både av egne og andres bøker, prisbelønnet for flere verk. «Hullet» demonstrerer hvorfor.
Alle tegningene virker enkle. De er utført med svart penn, i enkel og på samme tid forenklet og detaljert stil, på noen sider supplert med et par utvalgte, ensfargede detaljer. En brun flyttekasse, en blå vegg, en gul blomst i et vindu.
Likevel er de fascinerende uttrykksfulle. Følelsen av nyinnflyttet leilighet. Innblikket i heltens kanskje litt ensomme liv. Handlekraften hans i møtet med hullet, hvor han sporenstreks slår opp på sin bærbare datamaskin for å finne noen eksperten han kan ringe til. Leseren blir fort glad i hovedpersonen her, og interessert i hullets videre skjebne. For en genial idé, dette med et flyttbart hull!
Fingeren i hullet
Historien er hele tida enkel å følge, selv om veldig få av sidene har tekst eller dialog. Tegningene sier det hele, med dramatisk driv fra tablå til tablå. Miksen mellom realistisk og gjenkjennbart og det surrealistiske representert ved hullet og et samfunn befolket av både menneskelige og mer dyrelignende figurer, fungerer.
Og hullet? Det er et ekte hull, ingen tegnet svart flekk. Hele boka har rett og slett vært gjennom hullemaskinen, som har skapt et lite krater det er uimotståelig å stikke fingeren inni for alle under sju. Kanskje for de fleste over også. Det er et konsept kjent fra Eric Carles klassiker «Lille larven Aldrimett», som aldri slutter å fascinere.
«Hullet» slutter ikke å fascinere, den heller. Gi den i gave til noen mellom to og hundreogto, og vit at du har kjøpt en kommende klassiker. Sannsynligvis må du beholde et eksemplar selv også. Den er så uimotståelig.