«Nullpunkt Capitana»: Drap etter drap etter drap

ROMAN

Jørn Lier Horst/Thomas Enger

«Nullpunkt» Capitana

Heldigvis er handlingen i «Nullpunkt» skrevet med et visst glimt i øyet, hvis det går an å bruke slike uttrykk om drap etter drap etter drap. Kanskje er det jeg som er blitt fordervet av sjangeren, men jeg opplever «Nullpunkt» som en så outrert lek med virkemidlene at den faktisk er litt morsom. Forfatterne vender det håpløse utgangspunktet til sin fordel.

Den egentlige begynnelsen foregår for mange år siden, der politimannen Alexander Blix griper inn i en såkalt «familietragedie», og skyter en mann som har tatt sin fem år gamle datter som gissel. Har dette forbindelser til handlingen videre? Jo, dette er en krimroman.

Les også: – Hvorfor slipper menn unna?

19 år etter er Blix etterforsker på politihuset i Oslo. Dit kommer en telefon fra kjendisreporteren Emma Ramm, som har mistanker om at en friidrettsstjerne er blitt bortført, samme dag som hun gir ut selvbiografien «Evig ener». I boka utleverer hun en rekke personer hun har hatt med å gjøre i løpet av livet. Dette kunne vært et godt nok utgangspunkt for en lang røverhistorie i seg selv, men mens løperesset fortsatt er forsvunnet dør fort en annen kjendis, og enda en, og sånn skal det fortsette en god stund til.

Det viser seg etter hvert at det er et mønster i denne planen. Hver kjendis kan knyttes til et bestemt tall. Det blir nødvendig å se framover. At politietterforskerens datter samtidig som alt dette skjer er med i en realityserie på TV kan også komme til å påvirke utviklingen. Som sagt, dette er en kriminalroman. «Nullpunkt» er som romanversjonen av sangen «Drept kjendis» av Raga Rockers. «Berømmelsens pris er døden» er undertittelen, og hadde det blitt en film kunne den godt vært kalt «Å være kjent er for jævlig».

Les også: AMLO står opp mot Trump og korrupsjon (+)

Alle kriminteresserte kjenner godt Jørn Lier Horsts bøker om etterforskeren William Wisting. (Wistings datter Line er så vidt innom denne også, for en slags kontinuitet). Thomas Enger skrev en fem bøker lang serie om journalisten Henning Juul, som til slutt ble litt for mye for sitt eget beste. Her er det lett å anta at det er Horst som tar seg av politiets arbeid, mens Enger skriver om den eventyrlystne journalistens opplevelser. Men de to innfallsvinklene glir sømløst over i hverandre, akkurat som etterforskningen de to hovedfigurene bedriver hver for seg.

Hele «Nullpunkt» føles som en lek med formelen. Etter hvert blir vi faktisk nysgjerrige på den bisarre rekkefølgen av disse drapene. Rundt disse har vi et lite utvalg mistenkte som kan stå bak, både de som er i politiets søkelys, og de som leserne skjønner kan være innblandet. Svakheten er at disse personene er så perifere i handlingen at vi aldri kommer på innsiden av dem. Vi lurer på hvem det er som står bak ugjerningene, men kjenner dem så dårlig at det for så vidt kan være det samme.

Romanen benytter seg av det enkle trikset med korte kapitler for å holde tempoet oppe. Akkurat 100 faktisk, og slik fortellingen er lagt opp hadde det vært enda mer effektivt om de hadde vært listet opp fra 100 ned til 1. Det er også en sammenheng mellom avslutningen på prologen og epilogen, som antyder at historien om Blix og Ramm ikke slutter her. Det kommer nok først og fremst an på sommersalget av dette samarbeidet mellom Jørn Lier Horst og Thomas Enger, som er best egnet for sløving i skyggen.

Les også: «Skyggen fra treet»: Den jævla naboen! (+)