Norsk kunst i samlernes mekka

NEW YORK (Dagsavisen): Hvorfor samle kunst? Spørsmålet blir ekstra påtrengende når jeg går rundt blant millionærer og milliardærer på The Armory Show, kunstmessen som fyller 25 år i år. Den prestisjetunge messen er på vei opp igjen etter noen dårlige år med voksesyke tidlig på 2010-tallet. Armory tiltrekker seg verdens beste gallerier og samlere. Kunstnerne kommer liksom i andre rekke, men det er et kvalitetsstempel å bli vist her. Med 197 gallerier fra 33 land blir det en massiv dose kunst på kort tid. To norske gallerier er med, men flere av de virkelig tunge New York-galleriene holder seg unna.

Én som definitivt ikke er med på Armory er Mary Boone. Kort tid før messen åpnet ble det kjent at den legendariske galleristen stenger sine to New York-gallerier. I mai må hun i fengsel for å sone 30 måneder for skattesvindel. Boone ble kalt «The New Queen of the Art Scene». Hun har vært blant dem som har profitert på den enorme prisstigningen i kunstmarkedet, og er en av dem som har bidratt til at mange samlere nå ser på kunst som en investering. Istedenfor å leve med og nyte kunsten setter de den på lager med håp om at prisen skal doble seg på få år. Galleristen Florian Karsch skal ha formulert det slik før han stengte sitt Berlin-galleri i 1995: – Samlerne har begynt å kjøpe med ørene istedenfor øynene. De hører mer på anbefalinger enn de følger sine instinkter.

Les også Lars Eltons kommentar om Y-blokka: «Vil vi bli stående igjen med ansvaret for å ha revet en del av verdensarven? Greier vi å bære skammen?» 

Kunst og kapital har alltid hengt tett sammen. Tidligere VG-journalist Børre Haugstad har i sin bokserie vist sammenhengen mellom Nasjonalgalleriets internasjonale stjernekunstverk og de massivt rike skipsrederne som slo seg opp på fraktfart under første verdenskrig. I dag er det andre typer formuer, men rikdommen er veldig synlig blant publikum på Armory. Samlerne vet å ta seg ut. Men har du ikke finansiell kapital kan du like vel gjøre deg bemerket ved å kle deg oppsiktsvekkende. Kombinasjonen av de to er en sikker vinner.

Saken fortsetter under bildet. 

Det er masse flott kunst å se på New Yorks kunstmesser. Men det er ofte like moro å se på publikum som kunsten, som her fra Armory Show. Foto: BFA/Courtesy The Armory Show

Da er det mer avslappet på de andre messene. New York Times’ sjefskritiker Roberta Smith telte opp ikke mindre enn ti messer. Fremst blant de alternative er Independent i TriBeCa, som regnes som Armorys kule lillebror. Med 60 gallerier er det vanskelig å slippe gjennom nåløyet. Galleri Standard (Oslo) er med for andre år på rad. Deres stand var helt grei. Det var fint å oppdage at Tiril Hasselknippe, som har utstilling i Kunstnerforbundet ut måneden, stilte ut med New York-galleriet Magenta Plains’. De holder til på Lower Eastside, ett av byens tre viktige galleriområder. De har allerede fått plassert Tiril i gode sammenhenger som triennalen på New Museum og mai-messen Frieze i New York.

Tiril Hasselknippes forbindelse til Magenta Plains er et eksempel på den nye virkeligheten. Galleriet fant henne på Instagram. Flere kunstnere enn henne – inkludert enkelte norske – har fått visningsmuligheter gjennom sosiale medier. Men hun er på en måte unntaket som bekrefter regelen på Independent, der den aldersmessige bredden er spesielt stor.

En klar trend nå er at eldre kunstnere som har operert i det stille blir trukket frem og hauset opp. Prisnivået på samtidskunst er blitt så høyt at det åpnes nye dører for gode, men lite kjente, eldre kunstnere. Det gjelder både kvinner og menn, men det er en klar tendens at mennene blir priset høyere enn kvinnene. På Independent fant jeg Franklin Williams, som har laget kunst og undervist i 50 år. Materialmaleriene hans prises for flere hundre tusen kroner. Mens en annen veteran, Rhoda Kelloggs verker ble solgt for cirka 10 000 kroner. Det var forskjeller i materiale og ikke minst størrelse, men ikke nok til å forklare prisforskjellen. Begge er interessante på hver sin måte, men det har tydeligvis en betydning at Kellogg var en kvinne som døde allerede i 1987, 88 år gammel.

Den virkelig unge kunsten finner du på Spring/Break. De flytter rundt, og i år holder de hus i et kontorbygg ved FN-bygningen som tidligere huset konsulater. Her var det ingen som la fingrene imellom med hensyn til kritikk av våpenlovene, krigsindustrien eller president Trump. Samtidig var det mange seksuelt frivole uttrykk, og det var et stort antall romlige installasjoner med massiv virkning. Spring/Break var helt klart den morsomste opplevelsen under Armory Week.

Les også: Susanna Wallumrød lager stor kunst av et 500 år gammelt maleri (+)

Når vi er tilbake ved starten må det nevnes at Oslo-galleriene Galleri Brandstrup og OSL Contemporary gjorde det bra. Førstnevnte viste en soloutstilling med Sverre Bjertnes, som gjorde furore på Armory sammen med Bjarne Melgaard i 2013. Da viste de en installasjon inspirert av nevnte Boone. Årets utgave er veldig snill i forhold, og med et stort antall spesialdesignede pledd på gulvet blir det en riktig så koselig stand. Bjertnes’ håndverksmessige utførelse holder høyt nivå, og hovedbildet som måler mer enn seks meter i bredden er imponerende flott.

OSL får mye oppmerksomhet med Per Barclay. Kunstneren har installert et drivhus som overrisles med vann på innsiden. Rundt på standens vegger vises fotografier av hans oljerom, en kunstform han har fått stor oppmerksomhet for i en årrekke. Galleriet skiller seg ut fordi de bare viser én kunstner i en seksjon av messen der de andre galleriene har mange.

Saken fortsetter under bildet. 

Et drivhus med rislende vann sørget for at OSL Contemporarys stand med kunstneren Per Barclay fikk mye oppmerksomhet på årets utgave av Armory Show. Foto: Lars Elton 

Den slags tiltrekker seg publikum. Det gjorde også familien Hort, som åpner hjemmet sitt en kveld hvert år i forbindelse med Armory Week. Det gjør de for å få oppmerksomhet rundt en veldedighetskunstauksjon, men også fordi de er oppriktig stolte av kunstsamlingen. Det er kunst over alt. Du finner berømtheter som Marlene Dumas, Paul McCarthy (han med «buttpluggnomen» i Ekebergparken) og Richard Prince side om side med unge og ukjente kunstnere. Det var en nytelse å vandre rundt i deres Manhattan-leilighet over tre etasjer (penger har de tydeligvis nok av), sammen med cirka 2000 andre skuelystne. Da jeg takket bestefaren for opplevelsen og sa at veldig få, om noen av Norges rikeste samlere ville gjort det samme, fnøs han og sa: «Hva skal de samle på kunst for hvis de ikke ønsker å vise den frem?» Da var det jeg tenkte at der fikk jeg svaret på det innledende spørsmålet i denne teksten.